søndag 22. oktober 2017

«Leo» av Bror Hagemann

Utgitt av Tiden 2017

17-årige Leo er ofte på besøk hos Yvonne. Han hjelper henne med datteren Janis, tar henne med ut for å leke om Yvonne er sliten, han kan gjøre andre ting for Yvonne også, om hun lar ham få lov. Yvonne er så pen, synes Leo, han står stadig utenfor hos henne, kikker inn gjennom vinduene, og ganske ofte går han inn til henne, og selv om hun ofte sier han skal holde seg unna, så blir han og hjelper til. Én gang har han fått ligge inntil henne da hun lå på senga og gråt. Det gir ham håp om noe mer.
Før har han fått gå med avisa, men det får han ikke nå lenger. Rodny dirigerer guttekoret, og han gir Leo lov til å hjelpe til med å dele ut noter og sånn. Men Rodny er ikke snill. Han gjør overgrep mot Leo på bakrommet, stikker til ham litt penger og sier han ikke skal si noe til noen, han må holde kjeft! Leo sier ingenting videre, for ingen vil vel tro ham uansett. Han vet jo litt om hva folk tenker om ham. Og hvordan de ser opp til den dyktige dirigenten.
Men så innser Leo at det er ikke bare ham Rodny er slem mot. Det er noe med enkelte av de små guttene i koret som får ham til å skjønne at det er ikke bare ham Rodny plager. Da vil han fortelle, men hvordan og til hvem?

Dette er en forholdsvis kort roman, men forfatteren forteller mye på de 139 sidene, og klarer i rikt monn både å engasjere og vekke følelser hos leseren. Jeg ble både opprørt og lei meg underveis i lesningen.

Det er Leo selv som forteller. Han er nok ikke veldig godt utrustet med finurlige tanker eller språk, men han vet og skjønner mye likevel, og er i utgangspunktet en snill og omsorgsfull fyr som dessverre opplever at ikke alle er like snille tilbake.
Boka er skrevet på en slags dialekt og noen ord er feilskrevet, men etter Leos beste evne, sikkert. Språket var litt tungt å lese i starten, men man kommer inn i det, og språket passer godt til Leos personlighet, slik jeg oppfatter den, derfor forstår jeg godt hvorfor forfatteren har valgt å skrive på denne måten.

mandag 16. oktober 2017

«Norske ødegårder : historien om stedene vi forlot» av Øystein Morten

Fotograf: Pål Hermansen

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2017

Forfatteren presenterer i boka noen utvalgte ødegårder i Norge. Når ingen bor på en gård lenger, er naturen snart i gang med å ta den tilbake; skogen eter seg innpå og sluker den dyrkede marka, hus ramler sammen, råtner og blir til jord.

Her får vi være med og kikke i de forlatte husene som står til nedfalls. Forfatteren har gjort research og vet ganske mye om hvem som bodde på gårdene og hvorfor de ble forlatt. Det er vemodige og fascinerende historier.
Fotografiene er stemningsfulle, godt komponert og står fint til teksten.

Dette er rett og slett en vemodig vakker praktbok for den historieinteresserte.

fredag 13. oktober 2017

«Kjærlighet» av Hanne Ørstavik

Utgitt av Oktober forlag, 1997

Denne romanen dekker en ettermiddag, en kveld og en natt i Vibeke og Jons liv. Vibeke er Jons mor, og de har nettopp flyttet til et lite sted nordpå. I tette vekslinger mellom Vibeke og Jon er det som vi er samtidig hos begge, helt tett på hvert av deres minutt og hver enkelt av deres opplevelser. Det er noe med mor og sønn. Selv om de har et rituale for hvordan de pleier å spise pølser - den siste pølsa deler de mellom seg og spiser uten tilbehør - virker det ikke som de er spesielt nære hverandre. Dette pølseritualet forteller kanskje aller mest at pølser er noe de pleier å spise ganske ofte.
Mens jeg leser blir jeg stadig mer urolig. Både Jon og Vibeke framstår avslappa og trygge, de liksom følger impulsene sine og så ser de hva som skjer. Men jeg blir urolig, for det går opp for meg at her ligger det noen hunder begravd, og her kan det gå skikkelig galt.

Tittelen Kjærlighet; hvorfor er den valgt? Det var ikke en tittel som pirret nysgjerrigheten, men etter å ha lest romanen blir jeg sittende å gruble over hva forfatteren tenkte da hun satte tittelen. Alle tørster etter kjærlighet og tilhørighet, også Vibeke og Jon. Samtidig bryr i alle fall ikke Vibeke seg om at kjærlighet forplikter, og at det finnes ulike typer kjærlighet der hun muligens er opptatt bare av den ene.

En ubehagelig, engasjerende, interessant og velskrevet roman; en sterk leseopplevelse.

«Himmelstormeren : en roman om Ellisif Wessel» av Cecilie Enger

Utgitt av Gyldendal 2007

Dette er en historisk-biografisk roman om Ellisif Wessel. Ellisif ble født i 1866 og vokste opp i Østre Gausdal. I 1886 ble hun gift med sin fetter, legen Andreas Wessel. Sammen flyttet de til Kirkenes, hvor han arbeidet som distriktslege.

Romanen skildrer det barske livet i nord; Ellisif ble noen ganger med på oppdrag, og fikk se hvordan folket levde i fattigdom og nød. Hun hadde et fotoapparat som hun ofte hadde med seg. I starten fotograferte hun mest landskap eller lagde vakre komposisjoner, men etter hvert brukte hun det også til å dokumentere hendelser og miljøer.
Hennes sosialistiske ideer ble stadig mer radikale og opprørske. Selv de hun kjempet for rettighetene til begynte å ta avstand fra henne på grunn av hennes "revolusjonære" holdninger. Hun må ha kjent seg ensom og misforstått, det er inntrykket jeg får fra å lese romanen. Hun og mannen mistet alle sine barn, kun ett barn opplevde å se dagens lys, men han vokste heller ikke opp. Dette har sikkert også bidratt til bitterhet, og hardhet i kampen for rettferdighet.

En interessant, velskrevet og engasjerende roman.

onsdag 11. oktober 2017

«Den gjenfødte morderen» av A.J. Kazinski

Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Utgitt av Gyldendal 2016

Niels som til vanlig arbeider som gisselforhandler i København-politiet, legges undercover inn på psykiatrisk sykehus. Dette for å oppklare mordet på en av legene på sykehuset. Samtidig vikles Niels' kone Hannah inn i det samme mysteriet, som har sammenheng med ting som skjedde i London i 1939, samt på Sokrates' tid. Begge vikles så ettertrykkelig inn i det, at det kan stå om liv...

Denne romanen var spennende et langt stykke. Men jeg synes oppklaringen ble i særeste laget, selv for meg som synes reinkarnasjon er spennende å fantasere rundt, og kanskje tro et lite grann på.
Hvis du ikke har sans for paranormale fenomen, vil du kanskje ikke like denne romanen overhodet.

S. 402 er det en referanse til Tolkiens univers som enten automatisk retteprogram har sabotert, eller oversetter/forlag ikke har skjønt. Det står nemlig: «Dette var Hobbysyssel, alt det Tolkien hadde skrevet om, paradiset hvor de lykkeligeste småfolkene vandret omkring.»
Det riktige skal selvfølgelig være Hobsyssel.

mandag 2. oktober 2017

«Premien for alt» av Ingvild Holvik

Gjeven ut av Samlaget 2017

Mali er 79 og bur heime på same garden ho flytte til den gongen ho gifta seg med Per. Per er no død for lengst, og no skrantar helsa hennar, så ho skal - noko motviljug - bu ei periode på sjukeheimen medan ho rekonvalesentar og trenar seg opp. Det er ikkje stort å sysle med på sjukeheimen, så ho får god tid til å tenkje attende på livet ho har levd. Ho minnest mor, som ikkje var noko kjærleg, som ein kan undrast på kanskje fekk Mali som ei erstatning for den fyrste jenta deira som døydde berre to år gamal. Mali tenkjer og på tvillingane ho mista i spontanabort, og Thomas som ho til slutt fekk då ho var godt oppe i åra. Kor fin og søt han var, kor høgt ho alltid har elska han, men kor vanskeleg det likevel kan vera å vera ei kjærleg og støttande mor.

Denne romanen var litt vanskeleg å koma inn i, då forfattaren vel å stige rakt inn i Mali sitt liv der ho akkurat no står, byrjar å fortelje om folk og omgjevnader utan å presentere dei - som om ho ikkje har tanke for at me som les treng ei slags innføring i Mali og kvardagen hennar. Kjensla eg fekk minner litt om kjensla du kan få når du sit i eit lag, og to-tre stykke byrjar prate om nokre dei kjenner, men som du aldri har høyrt om. Interessante observasjonar og tankar ofte, men ikkje heilt det likevel, når du ikkje anar kven dei pratar om. Forfattaren kunne vald å gå litt saktare fram, og introdusert personar ein eller få om gongen, slik at lesaren lettare fekk henge med.
Mykje plass blir og vigd til soga om spesialskulen på Lægerøya, og syskenbarnet Johan, som budde på øya, prøvde å rømme derifrå og omkom i forsøket. Spanande og opprørande historie, som dessutan er inspirert av ein institusjon som faktisk har eksistert, men eg tykkjer dette kunne vore stoff til to ganske ulike romanar, i staden for på ein måte å bli to halve romaner i eitt, der samanhangen mellom dei to halvdelane kjennest noko påtvunge.

Men eg leste heile boka til endes, og med interesse. Dette er godt skrive, og korleis det kjennest å vera gamal og ikkje ha all verda å sjå fram til, får forfattaren fint fram.

mandag 25. september 2017

«Purriot og tv-kokken» av Bjørn F. Rørvik og Ragnar Aalbu

Utgitt av Cappelen Damm 2017

En ny sak for Purriot! Denne gangen er det en tv-kokk som blir utsatt for sabotasje i beste sendetid. Det er en ubegripelig gåte at et sett underbukser dukker opp i lasagnen mesterkokken Tom Rødbetsen har laget, men noen må altså ha greid å putte trusa oppi for å ødelegge for Rødbetsen. Purriot gir seg i kast med å etterforske saken.

Dette er humoristisk og spennende krim for barn fra 6 år. Anbefales!

søndag 24. september 2017

«Enken» av Fiona Barton

Oversatt av Carina Westberg
Utgitt av Cappelen Damm 2016

Jean Taylor er nylig blitt enke, etter at mannen Glen ble påkjørt og drept. Journalister og politi er stadig etter Jean, siden hun - etter at mannen hennes døde - synes å være den eneste som kan vite sannheten om hva som skjedde med den to år gamle jenta Glen ble tiltalt for å ha kidnappet og drept; en tiltale han i rettsaken ble frikjent for.

Synsvinkelen skifter stadig i denne romanen, mellom enken (disse kapitlene fortelles i jeg-person), politietterforskeren, og journalisten. Romanen hopper også mye i tid, men det angis i hver kapitteloverskrift hvor vi befinner oss. Jeg er ikke veldig glad i romaner der man hopper for mye, men det kan være andre opplever akkurat dette som forfriskende.

Tidvis synes jeg det skjer litt lite, og jeg blir ikke veldig overrasket over slutten. Ikke at jeg greide å gjette sammenhengen eksakt, men slik historien ble fortalt var jeg forberedt på nesten hva det skulle være.

En grei spenningsroman, men jeg er redd den blir ganske fort glemt.

mandag 18. september 2017

«Usynlige Emmie» av Terri Libenson

Oversatt av Hilde Lyng
Illustrert av Terri Libenson
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Ingen er slemme mot Emmie, det er bare ingen som legger merke til henne. Men det er greit, altså, for hun vil egentlig bare få være i fred og pusle med sitt.
Emmie er kjempeflink til å tegne. Blant annet lager hun en tegneserie som handler om ei som heter Katie, som er stikk motsatt av Emmie. Katie er nemlig pen, populær og elsker å være i sentrum for alles oppmerksomhet.
Men så skjer det noe veldig pinlig; en lapp med noe hemmelig som Emmie og bestevenninna har holdt på med, kommer på avveie. Det som hender i etterkant av dette, gjør at Emmie og Katie på en måte lærer av hverandres personlighet. Etterpå er det som om begge kan kjenne at de er blitt friere...

Illustrasjonene og tegneseriestripene som boka har en del av, gjør boka lettlest og rask å komme gjennom. Jeg synes innledningen av boka var litt treg; det tok en stund før det begynte å skje noe særlig, eller jeg virkelig ble interessert i Emmie og hva hun opplevde. Og de første kapitlene med Katie er også ganske kjedelige; perfekte mennesker er det i grunnen lite interessant med. Men så tar det seg opp etter hvert, og boka ble slukt i en fei.

Dette er nok mest for jentene, i alderen 8-12.

«Verdens verste venn» av Marius Horn Molaug

Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Utgitt av Gyldendal 2017

Det begynner en ny gutt i Rubens klasse. Han heter Stig, kan alle de tøffeste triksene på skateboard, raper høyt og har en god forklaring på hvorfor raping er bra, og i klasserommet får han plassen ved siden av Ken, Rubens bestevenn. Ruben skjønner at han står i fare for å miste vennen sin, og gjør sitt beste for å hindre at dette skjer...

Ei ny bok i Verdens verste-serien.

Dette er lettlest humor, men med alvor i bunnen. Mange kan kjenne seg igjen i utfordringen "Hvordan holde på vennen sin når en mye mer populær fyr legger seg etter ham."
Romanen har mye ytre handling. Man kan innvende at dette kanskje er i enkleste laget, vel grovhogd og klisjepreget, men det er bra det finnes lettleste bøker som også guttene kan like.

Forlaget presenterer boka som lesestoff for aldersgruppa 9-13.

lørdag 16. september 2017

«En førstis forteller» av Emma Chastain

Oversatt av Kirsti Vogt
Utgitt av Gyldendal 2017

Chloe står foran et krevende år. Ikke nok med at hun skal begynne første året på high school, der tilværelsen som førstis - som alle vet - er en ekstrem påkjenning. Chloe må også leve med at mora skal bo i Mexico fire måneder, for å få ro til å skrive Romanen med stor R. Så Chloe blir overlatt til å søke trøst og støtte hos den kjedelig streite faren, eller venninna Hannah, som har så religiøse foreldre at det nesten ikke er til å holde ut. Hun står overfor store utfordringer altså, og enda påfører hun seg én selv: Chloe mener nemlig det er på høy tid at hun gjør seg erfaringer med gutter, så hun setter seg som mål at hun innen nyttår skal ha fått sitt første kyss...

Denne ungdomsromanen er presentert som Chloes dagbok. Stilen er humoristisk og lett. På de virkelig tunge dagene kommer det ofte bare noen få linjer, til Chloe har fått samlet seg og skriver mer utførlig en annen dag. Chloes stemme virker troverdig; hun er velformulert og analytisk, men ikke bare. Glimtvis er hun både blind og umoden, slik ungdom gjerne er.

Romanen appellerer nok mest til jenter i alderen 12-13 og oppover.

lørdag 9. september 2017

«Bestefar på rømmen» av David Walliams

Oversatt av Sverre Knudsen
Illustrert av Tony Ross
Utgitt av Aschehoug 2017

Jack er kjempeglad i bestefar. Dessverre har bestefar begynt å surre ganske mye; han tror han er ung igjen, og aktiv flyger i RAF under 2. verdenskrig. Jacks foreldre mener det eneste forsvarlige er å få bestefar til å flytte inn på Skumringen Slott, et hjem for gamle mennesker som trenger hjelp og tilsyn. Jack synes ikke noe om dette Skumringen Slott - bestyrerinnen virker skummel og slu; ser ikke foreldrene hans det? I det lengste forsøker Jack å forhindre at bestefar blir beboer på Skumringen Slott, men da det ikke er til å unngå lenger, slipper han fortsatt ikke saken, men spionerer og finner ganske riktig ut at alt ikke er som det skal være, på Skumringen Slott...

Her er det mye handling, onde skurker, humor, spenning og rørende kjærlighet mellom besteforeldre og barnebarn. Boka er lett å like og lett å anbefale til både gutter og jenter fra ca 8-9 år og oppover.

tirsdag 5. september 2017

«Reservisten» av Bjørn Olaf Johannessen

Utgitt av Tiden 2017

Sommeren 1897: Salomon August Andrée skal av gårde på sin ekspedisjon med ballong over Nordpolen. Med seg opp til Danskøya, Svalbard har han Knut Frænkel og Nils Strindberg, men det er også med en reservist: Vilhelm Swedenborg. Hvis Knut eller Nils skulle bli indisponert, er Vilhelm klar til å ta plass i ekspedisjonen.
I romanen er det Vilhelms stemme vi hører, i form av hans dagbokopptegnelser, og vi får være med mens de gjør ballongen klar til reise, samt venter på det rette været, som er en stedig vind fra sør...

Vilhelms posisjon, som en litt utenfor laget, som ser hele ekspedisjonen, opplegget og planene med en viss distanse, er en glimrende posisjon for å skape litteratur. Han er tidvis innenfor med de andre, men mest er han utenfor, men hele tiden er han tett på og observerer, venter på tegn til at en av de andre skal gi seg, og han er nok litt misunnelig. Kanskje han ikke direkte misunner dem den farefulle reisen de skal ut på, men han misunner dem oppmerksomheten og hederen de er gjenstand for, og posisjonene, betydningen de har. Delvis håper han at Knut eller Nils skal trekke seg eller bli ute av stand til å delta, og hva han synes om de tre andre kommer tydelig fram. Og han forteller også ganske ærlig hva han selv sier og gjør; noe av det litt ubegripelig for ham selv, som da han kommer til å slenge Andrées skinnlue på sjøen. Vilhelm er også ganske selvgod, og synes selv han stiller mange gode og kritiske spørsmål om for eksempel utstyret til ekspedisjonen. Spørsmål som Andrée delvis avfeier, delvis tar til etterretning i form av å gjøre noen små mer eller mindre vellykkede endringer.

Johannessen debuterer som romanforfatter med denne boka, men fra før er han dramatiker. Blant annet er han en av flere som står bak manus til TV-serien «Kampen for tilværelsen».

Jeg likte denne boka veldig godt, ikke bare fordi jeg liker polarlitteratur, men også på grunn av konfliktstoffet og stemningen, følelsen av å være flue på veggen og få et lite innblikk i hvordan det var den gangen Andrée forberedte seg på å fly til Nordpolen. Så skader det heller ikke at forfatteren er lekende og humoristisk i måten han "angriper" historien.

søndag 27. august 2017

«Liebhaberne» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober 2017

I denne femte romanen fra Neshov-universet møter vi igjen Torunn, som i «Alltid tilgivelse» kom tilbake til Neshov, gården hun arvet etter faren Tor. "Farfar" Tormod har flyttet på aldershjem, der trives han godt. Margido jobber videre med begravelsesbyrået, tilfreds med at Torunn har sagt ja til å bli med å jobbe i firmaet. Erlend har de ikke sett på Neshov på flere år; nå er han og Krumme far og pappa til tre småbarn. Erlend er travelt opptatt med å bestyre oppussing av et herskapelig hus de har fått av Krummes søster. Huset skal romme hele den lykkelige storfamilien, tre høyt elskede barn, en mamma, en mor, en pappa og en far. Dessverre finnes det et sår i gleden: Krumme som går gretten og misfornøyd omkring fordi han slanker seg. Å ligge unna alt som er godt med alt det dårlige humøret det medfører, er en prøvelse for både ham og Erlend...

Dette var underholdende lesning igjen fra Ragde. Igjen kunne hun vært mindre detaljert i beskrivelser av mat, interiør og likbehandling, men alt i alt likte jeg boka veldig godt. Ragde viser energi og overskudd, framdriften er god og hun lykkes i å bevege meg til både latter og tårer.

fredag 25. august 2017

«Fri vilje» av Helga Hjorth

Utgitt av Kagge forlag 2017

Helga Hjorth er lillesøster av den anerkjente forfatteren Vigdis Hjorth.
I 2016 utga Vigdis romanen «Arv og miljø» som forteller om et arveoppgjør i en fra før noe splittet familie. Arveoppgjøret gjør at splittelsen blir en uoverstigelig revne.
Da de møtes for å få presentert farens testamente, framfører den eldste datteren Bergljot for de andre i familien en historie hun har forsøkt å fortelle mange ganger før, men da har hun hver gang blitt hysjet ned. Faren har begått overgrep mot henne, forteller hun, og mora har skjult og fortiet det, og søsknene har nektet å høre, sagt det ikke er sant, at Bergljot fantaserer. Nå kan ikke Bergljot tie lenger - nå skal sannheten fram, koste hva det koste vil.

Vigdis Hjorth har høstet strålende kritikker og priser for sin roman. Men det ble ganske fort kjent at Vigdis Hjorth har brukt sin egen familie som levende modeller. Familien kjenner igjen episoder, møter, e-poster og telefonsamtaler, til og med programmet fra farens begravelse er beskrevet slik at de kjenner det igjen.
Familien kjenner seg utlevert, er opprørt og fortvilet, men har ingen mulighet til å forsvare seg. For det er jo en roman, altså oppdiktet, hva er det å klage over?

Men nå har lillesøster Helga skrevet roman, sin egen versjon av dette stykket virkelighet som Vigdis Hjorth har brukt som reisverk i romanen «Arv og miljø».
Det er vanskelig å lese denne romanen uten å føle sympati med Vigdis sin familie. Helga får fint fram hvordan det har kjentes: Det er som om Vigdis - da de var barn - skulle ha stjålet dagboka hennes og lest høyt fra den i skolegården. Ikke bare lest høyt, men fremført, dramatisert, lagt til og trukket fra for å gjøre det enda mer spektakulært. Da læreren omsider dukker opp, tror Helga at det omsider skal bli satt en stopper for opptrinnet, men nei. Læreren blir stående å beundre, han også. Hun er jo så dyktig! Ikke stopp henne!

Her er mange interessante tanker om litteratur og forfattere, også om det etiske aspektet ved å bruke virkelige mennesker, virkelige hendelser, og bearbeide virkeligheten i så liten grad at de er lett gjenkjennelige. Hvor mye kan enkelte mennesker få lov å gjøre av umoralske og "slemme" ting, bare fordi de gjør det på en kunstnerisk måte som fengsler og underholder et publikum?

onsdag 23. august 2017

«Elster, Andresen, Dahl» av Per Schreiner

Utgitt av Tiden 2017

Hovedpersonen i romanen tilbringer hver sommer ferieukene sine på hytta til kona. De er kjernefamilien på fire; mor, far og to døtre. Han er ikke overbegeistret for dette hyttelivet, men det er jo tradisjon å dra dit. Omgang med andre familiemedlemmer som bor på nabohyttene kan være krevende øvelser; noen ganger er det best å late som man ikke er hjemme når tanta kommer over for å slå av en prat. Andre ganger er ikke konfrontasjon til å unngå, da er det bare å stå i det og få det overstått.
Når ferien (endelig) er slutt og de skal hjem, kan han merkelig nok kjenne et lite snev av vemod, han også, over at de skal forlate hytta. Men så kommer han på at juleferien skal tilbringes på én av hans families hytte, og påska på en annen. Og han pleier jo å tenke: «Hvis jeg må velge en favorittdag i året, vil dagen da vi drar hjem fra påskefjellet komme høyt på listen.»Så. Det blir nok rett og slett bare deilig å komme hjem...

Jeg har lest Schreiners novellesamling «Min fars fem bad» (2015) og romanen «Henrettelse med elefant» (2016), og så med spenning fram til årets utgivelse. Jeg synes Schreiner skriver godt, og han har en mesterlig evne til å overraske med absurd morsomme handlinger og scener.
Dessverre ble jeg litt skuffet over denne romanen, og det er selvfølgelig fordi jeg forventer å bli overrasket og moret. Men her skjer det altså ikke stort, og jeg kan ikke si at jeg lo noe særlig. Mulig det er den refererende, nøkterne fortellerstilen; det føles uengasjert, flatt og fargeløst.
Kanskje er det forfatterens hensikt at det ikke skal skje stort, kanskje ønsker han å vise hvor ulidelig begivenhetsløs en sommer kan være - vi har vel alle opplevd slike, der dagens dramatiske høydepunkt er at man klør hull på et gammel myggstikk og begynner å blø.

Kanskje ville jeg likt romanen bedre, hvis jeg ikke hadde lest noe av Schreiner tidligere og stilt med null forventning til hva jeg ville møte. På grunn av tema, livet på hytta, kan man fort komme til å sammenlikne dette verket med humorserien «Neste sommer» på TVNorge. Man kan si at humoren i serien er enkel og noen ganger plump/flau, men humoren er i alle fall tydelig til stede.

Mange vil sikkert kjenne seg igjen i hyttelivets sorger og gleder, og det er jo ikke sånn at jeg vil fraråde folk å gripe til boka, men for meg ble det ikke den helt store leseopplevelsen.

søndag 20. august 2017

«Pust for meg» av Cecilie Enger

Utgitt av Gyldendal 2017

Carla skal hjem til bygda hvor hun er oppvokst, for å besøke mora som bor på aldershjem der. Med seg i bilen har hun Synne, ei ung kvinne hun ikke kjenner fra før. Onkelen til Synne jobber sammen med Carla, det er han som har koblet de to sammen, og slik ordnet skyss for Synne. I løpet av kjøreturen merker Carla at hun ikke liker Synne noe særlig. Kanskje er Carla sliten og lett tirrbar, men det er ergerlig at Synne ikke oppfatter signalet fra Carla om at hun helst ikke vil prate så mye mens hun kjører. Hun blir nødt til å delta i en samtale hun ikke er synderlig engasjert i, og Synne har en slags besserwissertone som irriterer. Så skjer det fatale: Carla mister kontroll over bilen på det glatte føret; den seiler ut av veien, utfor en skrent, og Synne blir alvorlig skadet. Strupen blir knust og hun får ikke puste. Carla er lege og vet hvordan hun kan hjelpe ved en slik type skade, men hun er i sjokk og greier ikke gjøre noe som helst, og følgen blir at Synne dør.
I tiden etter ulykken må Carla leve med følelsen av skyld. Skyld fordi hun ikke likte Synne, fordi hun håndterte bilen dårlig på det glatte føret og kunne for ulykken som tok Synnes liv, og skyld fordi hun ikke føler sorg over Synne eller orker å snakke med de etterlatte. Så vet hun også at hun er i ferd med å miste mora, som er gammel og svak. Hodet blir plutselig fullt av tanker og følelser omkring eksistens, hennes egen og andres. Da hun i tillegg merker at hun av og til skjelver på hånda - noe som vanskelig kan tolereres for en operasjonslege, blir det såpass mye å fordøye, at da hun får mulighet til å ta permisjon fra legejobben for å skrive en fagbok om anestesi, reiser hun til hjembygda, bor i huset etter mora mens hun skriver, pusler med vedlikeholdsprosjekt og er i nærheten av mora og kan besøke henne ofte.

En interessant roman om tunge tema. Kanskje synes jeg symbolikken omkring pust, smerte og bedøvelse blir litt vel tydelig, og kanskje synes jeg persongalleriet/tematikken kunne vært strammet inn. Carlas sønn og datter, og spesielt forholdet hennes til datteren trekkes inn, sikkert for å få en tre-generasjoners-kvinner-vinkling. Fagboka Carla holder på å skrive er også tema i romanen; her får vi være med på møte med forlaget og til og med utdrag fra teksten sitert. Noen færre tema og kanskje et mer bevisst valg av hva er viktigst i romanen, kunne gjort den mer spisset og enda mer bevegende og virkningsfull.

Innvendinger til tross: Boka er velskrevet og absolutt interessant og leseverdig.

onsdag 16. august 2017

«Arv og miljø» av Vigdis Hjorth

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Et arveoppgjør får sinnene i kok hos to av barneflokken på fire. De to yngste skal få hver sin hytte på Hvaler, mens de to eldste skal kjøpes ut til en takst som virker urimelig lav. Gammel dritt kommer til overflaten - hvorfor har de to eldste trukket seg tilbake, mer eller mindre meldt seg ut av familien for mange år siden?
Det viser seg at den eldste datteren - bokas hovedperson Bergljot - har vært utsatt for overgrep av faren. Disse overgrepene har hun i mange år fortrengt, spesielt siden hun - hver gang hun har forsøkt å ta opp tema med foreldrene og søsknene - har blitt hysjet til taushet eller blitt avspist med at nå finner du på, du med den elleville fantasien din! Men nå vil hun ikke tie lenger. Historien skal legges på bordet, koste hva det koste vil.

Denne romanen har fått mye oppmerksomhet i media. Jeg hadde bestemt meg for ikke å lese den, siden det fort ble kjent at Vigdis Hjorth skriver om seg selv og sin familie. Den såkalte virkelighetslitteraturen har ikke interessert meg nevneverdig, selv om jeg har lest noen romaner av denne typen som jeg har likt. Grunnen til at jeg ikke har villet lese, er fordi jeg har tenkt at jeg er ikke SÅ interessert i privatlivet til forfatter x og y at jeg behøver å lese side opp og side ned om dem. Det er ikke nok at de skriver godt, tema og innhold må interessere, har jeg tenkt.

Forfattere som velger så utpreget selvbiografisk stoff  kan nesten ikke unngå samtidig å utlevere slekt og venner. Et sted finnes en grense for når stoffet bikker over mot pinlig privat og uheldig utleverende.
Jeg har ikke noe imot at man skriver om virkelige hendelser, men jeg liker ikke at man setter klistrelappen roman på "alt mulig", jeg mistenker at det er en metode for å unngå diskusjoner og kritikk. Jeg kan jo lett bare avfeie alle innsigelser med at noe er sant og noe er funnet på, men jeg sier ikke hva som er hva!

Det popper opp mange spørsmål og problemstillinger. På sett og vis kommer de i veien for leseopplevelsen min - jeg klarer ikke bare lese boka, veldig mange forstyrrende elementer blander seg i. Det er spørsmål som: Er en tekst en roman bare fordi forfatteren og/eller forlaget sier det?
Kunne forfatteren og forlaget arbeidet mer for å anonymisere, slik at ikke familien plutselig sitter med skittentøyvasken for åpen scene, enten de vil eller ei?
Kunne forfatteren brukt fantasien til å bearbeide virkeligheten til en "ekte roman"?
Jeg synes selvfølgelig incest er et viktig tema som bør belyses, men kunne man ikke valgt en annen måte å gjøre det på?

Hvorfor valgte jeg å lese "Arv og miljø" likevel? Fordi søsteren - Helga Hjorth - har skrevet en roman - "Fri vilje" - som et motsvar til "Arv og miljø". Den fikk jeg lyst til å ta en nærmere titt på, men da fant jeg ut at jeg nok burde ha lest Vigdis' bok først.

Vil jeg anbefale "Arv og miljø"? Tja. Heller vil jeg nok anbefale andre bøker av Vigdis Hjorth. Som roman betraktet synes jeg ikke dette var spesielt vellykket.

fredag 11. august 2017

«I krig og kjærleik» av Ragnhild Kolden

Gjeven ut av Samlaget 2010

Vi er i Trøndelag frå 1940 og fram til etter krigen. Bjarne og Lillian (eigentleg heiter dei Bjørn og Dagny) møtes fyrste gongen på ein gard der Dagny er tenestejente. Bjarne får med seg at bonden valdtek Dagny, noko som langt i frå er fyrste gongen, men no får Bjarne sett ein stoppar for det. Han tek Dagny med vekk frå garden og køyrer henne heim til foreldra. Med tida kjem ho etter han til Trondheim, og ho vert med han - under dekknavnet Lillian - på det farlege og spanande arbeidet han gjer, som agent for Gestapo.

Denne historiske romanen hoppar ein del fram og tilbake i tid. Alle kapittel er godt merka, så det går greit å vite kvar og når ein er i historia, men eg er ikkje spesielt glad i slik hopping, særskilt ikkje når eg tenkjer historia kunne vore enklare å lese og verka like sterkt, om ho vart fortald kronologisk.
Romanen er forfattaren sin debut, og slik sett eit imponerande arbeid. Men eg ser at boka kunne vore meir bearbeidd både språkleg og innhaldsmessig.

Det er modig av forfattaren å skrive med forståing for «den gale sida» under andre verdskrigen. Men som lesar er det vanskeleg å kjenne sympati med hovudpersonane, eg kjem ikkje under huda på dei, kanskje av di eg ikkje heilt trur på dei. Dei vart rett og slett ikkje levande for meg.

Eg valde denne boka etter å ha lest «Det gode vi ikkje gjer» av Kolden, da vart eg nysgjerrig på kva anna ho har skrive. Men eg vart ikkje så fenga av denne, og trur ikkje eg kjem til å lese dei uavhengige fortsetjingane i «Krigens skugge» (2012) og «Fredens frosne hjarte» (2014)

søndag 6. august 2017

«Everest : drøm og virkelighet» av Jon Gangdal

Forord av Børge Ousland
Utgitt av Aschehoug 2003

Gangdal gjengir historien om erobringen av Mount Everest i egne kapitler, flettet sammen kapitler om det han opplevde på deltakelsen av britiske jubileumsekspedisjonen i 2003 - da var det 50 år siden Edmond Hillary og Tensing Norgay lyktes i å nå toppen av verdens høyeste fjell, etter mange år da flere ekspedisjoner hadde rekognosert, kartlagt, prøvd og feilet.

En fin innføring i fjellets historie, og spennende beretning om Gangdals egen deltakelse i ekspedisjonen 2003.

torsdag 3. august 2017

«Sjefen» av Vi Keeland

Oversatt av Morten Hansen

Utgitt av Kagge forlag 2017

Det originale omslaget,
etter hva jeg finner ut. Litt mer enn
bare hentydninger her, til hva man
har i vente.
Reese er på en håpløs date – fyren som har tatt henne med på restaurant babler bare om moren sin og andre uinteressante ting, hun har for lengst avskrevet ham som mulig kjæreste – så hun stikker fra bordet og ringer venninna Jules for å be henne ringe opp igjen så Reese kan simulere at hun får en uhyre viktig beskjed og bare MÅ gå. Det pinlige er at hun blir overhørt av en vanvittig kjekk fyr, som viser seg å være ganske så frekk også: Han nøler nemlig ikke med å blande seg inn og si henne sin hjertens mening om en slik uoriginal og feig taktikk. Nå ja, den kjedelige daten blir plutselig ikke så verst likevel, fordi den kjekke fyren – Chase – kommer bort sammen med sin dame for kvelden. De fire blir sittende sammen hele kvelden, Chase later som han er en tidligere kjæreste av Reese og lystskrøner om både det ene og det andre. Ganske så underholdende!
Hadde Chase vært helt fri og frank ville Reese muligens vurdert å legge an på ham, men hun gjør det ikke; han er jo tross alt på date med den nydelige dama.
Sjansen for å møtes igjen i storbyen New York er så liten, så selv om Chase gjorde inntrykk, bestemmer hun seg for bare å glemme den fascinerende fyren.
Men så: En tid senere – da Reese har begynt å date en kjekk fyr som så absolutt virker som et lovende kjæresteemne – møtes hun og Chase igjen. Men det er nå enda mer uaktuelt for henne å inngå noe nærmere bekjentskap med ham, siden hun er opptatt og – aller viktigst – Chase er den nye sjefen hennes. Hun har én gang før rotet med sjefen på jobb, det endte med forferdelse, så det skal IKKE skje igjen!
Men er det egentlig mulig å holde en så kjekk, tiltrekkende og flott fyr på armlengdes avstand, selv om det ikke finnes annet enn gode grunner for å gjøre seg uinntakelig?

Forlaget bruker merkelappen «romantikkroman» på omslaget gjennom gjengivelsen av en blurb. Har forlaget simultanoversatt «romantic novel» til «romantikkroman»? Denne sjangerbetegnelsen har jeg aldri hørt før, prøver jeg å google ordet får jeg ingen treff. Merkelappen ble kanskje litt hastig klasket på, men vi får jo en anelse om hva slags roman det er, og enda mer når vi studerer omslagsbildet. Apropos det: Det erotiske er tonet ned i det norske omslaget når jeg sammenlikner med det originale, og det er sikkert fornuftig med tanke på hva det norske markedet vil tolerere innenfor det som regnes som seriøst – altså det som distribueres primært i bokhandler og ikke kiosker. Også med tanke på innholdet synes jeg det norske omslaget passer bedre. Riktignok er det flere sexscener i boka – alle ganske rå, men de dominerer ikke akkurat handlingen, det er heller ikke de delene som fungerer best i romanen.
Jeg likte første halvdel av boka veldig godt, mens Reese og Chase enda er som hund og katt, kjekler og er rappkjefta og respektløse. Når de cirka halvveis i romanen har gitt etter for lystene, er det ikke spesielt spennende lenger, jeg vet hvordan det vil ende og sexscenene er i overkant vulgære etter min smak. For meg handler det om å ha sympati for hovedpersonene hele veien, og her blir hovedpersonenes oppførsel og språkbruk både uromantisk og usympatisk. Og gikk det ikke an å bruke andre ord enn p-ordet og f-ordet hver eneste gang de edlere deler skal nevnes? Det finnes faktisk mange ulike navn på disse attributtene, så det burde ikke vært vanskelig å variere et lite grann.

Men alt i alt var dette god underholdning. Jeg pleier ikke velge å lese erotisk litteratur, men liker feelgood/chick-litt, og boka kan på sett og vis karakteriseres som det.

Oversettelsen fungerer greit. Noen få steder får jeg følelsen av at oversetteren har sittet og tenkt på andre ting, slik at setninger blir uelegante eller til og med ubegripelige. Eksempel s 270: «Chases ansiktsuttrykk gikk fra tomt til såret, og jeg ville plutselig se mer av det i ansiktet hans
Av de neste setningene skjønner jeg at det Reese vil, er å se at Chase lider, fordi han har såret henne først, men uansett kunne dette vært formulert bedre.
Og s 236: «Halve sykehuset har nettopp stått og stirret opp under sykehusskjorta mi. Å få lukke beina føles absolutt som å få være i fred akkurat nå.»
"Lukke beina" - det hun gjør er å slutte å skreve. Kanskje det kunne stått: Å klemme sammen beina, eller samle beina?

Små innvendinger til tross: Jeg kan anbefale boka, for den som tåler klisjeer, griseprat og grovheter.

tirsdag 1. august 2017

«Det gode vi ikkje gjer» av Ragnhild Kolden

Utgitt av Samlaget 2017

Selmas trygge tilvere vert truga då Paul Lund dukker opp att i bygda, nærare bestemt i eit av nabohusa. Selma har eit agg mot Paul; ho melde han til politiet for nokre år sidan, etter at dottera hennar sa han hadde forgripe seg på henne. Paul vart frikjend og forsvann frå bygda, men Selma veit då godt at det å verta frikjent ikkje er det same som at han er uskuldig! Dottera slit psykisk og lever for tida på institusjon; Selma er aldri i tvil om kven som har skulda for det.
Fleire prøver å seie til Selma at Paul ikkje er nett slik ho trur, men det bit ikkje på henne. Ho tek etter kvart saka i eigne hender for at rettferda skal få råde, og det ho gjer er uoppretteleg...

Denne romanen er spanande på ein fascinerande ubehageleg måte. Synsvinkelen ligg hjå Selma, men den som les ser fleire sider av saka enn det ho gjer - ho har skylappane på, og det har ikkje lesaren. Eg kvepp fleire gonger av kva Selma kan få seg til å gjere.

Eg har ikkje lest noko av Ragnhild Kolden før, men etter dette fekk eg verkeleg lyst til å ta ein kikk på fleire av bøkene ho har skrive.

«Senteret» av Victoria Durnak

Utgitt av Flamme forlag 2017

Romanens jeg-person er ei ung kvinne som nylig har fått barn. Barnefaren har hun ingen kontakt med; han ønsket ikke at barnet skulle bli født, og hun har uansett flyttet til Skien der hun leier en liten leilighet, kanskje for å gi seg selv en ny, frisk start på et nytt sted?
Hun kan ikke kjenne at hun føler kjærlighet til datteren sin, dagene er lange og innholdsløse. Hun er ensom og på trilleturene med barnevogna går hun ofte på kjøpesenteret. Der møter hun mennesker hun kan tenke seg å bli kjent med, og gjør med vekslende hell fremstøt for å opprette kontakt med noen av dem.

Boka har flere temaer, som manglende morsfølelse, hvordan viktige ting i livet kan skje uten at man velger eller får til å styre det helt selv, ensomhet, og hva som kan foregå på et kjøpesenter nær deg. Kanskje var det scenene fra livet på kjøpesenteret som fascinerte meg mest ved romanen. Jeg får assosiasjoner til boka Død som en dronte av Marianne Fastvold (Gyldendal 1994), som jeg husker som en meget bra bok. Kanskje noe for deg, om du likte denne av Durnak?

Jeg har av Durnak før lest Torget, også den interessant lesning. Jeg blir kanskje litt nedstemt av å lese romaner som Senteret, men man skal jo ikke være redd for å la seg utfordre som leser, og hovedpersonen gjennomgår en endring, slik at situasjonen virker ganske lys der boka slutter.

«Løgnenes konge» av John Hart

Oversatt av Kjersti Velsand
Utgitt av Font forlag 2011

Forsvarsadvokat Works far, Ezra, forsvant for halvannet år siden, samme dag som moren døde etter et fall i trappa hjemme. Idet liket av Ezra omsider dukker opp, starter politiet etterforskningen.
Work har hele tiden mistenkt den mentalt ustabile søsteren Jean for å ha tatt livet av faren, og for å beskytte henne gjør han egne undersøkelser og krumspring for å forhindre at hun havner i fengsel. Til nød er han innstilt på å gå i fengsel i stedet for henne.

Dette var spennende lesestoff, stilen er noe "barokt" overlesset med beskrivelser og sidetema. Forfatteren kunne valgt en enklere og mer rett fram presentasjon av en kriminalgåten, men presentasjonen fungerer stort sett og jeg likte boka.

«Min tid kommer» av Nina Vogt-Østli

Utgitt av Cappelen Damm 2012

På barneskolen var Hans Petter mobbeoffer, men på ungdomsskolen har han hatt som strategi å være usynlig. Og det har virket. Helt til nå. Plutselig har Andreas, plageånden fra barneskolen, fått øynene opp for Hans Petter igjen. Hans Petter kjenner tegnene og vet hva han har i vente fra Andreas og gjengen.
Som om ikke dette er nok, har mamma blitt kjæreste med Gunnar, læreren til Hans Petter; det er bare SÅ kleint!
Eneste lyspunktet i tilværelsen er egentlig chattingen og utvekslingen av e-poster han har med Fera, ei jente som er like gammel som ham (15 år). Det var hun som fant ham og tok kontakt. Hun er litt merkelig, for hun påstår hun lever i framtida, studerer kommunikasjonsteknologi, og har greid det ingen andre har greid før, nemlig å komme i kontakt med noen i fortida.
Hans Petter tror egentlig at hun bare fantaserer, men det er så fint å ha en venn å skrive med, at han bare jatter med og fortsetter å holde kontakt med henne. Men så: Etter hvert forteller hun ting som gjør at han ikke lenger tror hun fantaserer, hun lever faktisk i framtida...

Dette er en engasjerende og lettlest ungdomsroman. Det er Hans Petter selv som forteller, og stemmen til denne plaga gutten virker troverdig. Boka har et ganske tydelig tema, nemlig ondskap; et tema det er bra man berører. Jeg er litt usikker på om dette store og vanskelige temaet burde blitt viet mer plass, men uansett kan romanen fungere fint som et utgangspunkt for diskusjon; hvordan oppstår ondskap, eller hvordan vinner ondskapen over den gode viljen i oss? Og er de onde menneskene født sånn eller blitt sånn?

Boka bør interessere både gutter og jenter, fra ca 12-13 år.

søndag 30. juli 2017

«Et farlig veddemål» av Joy Fielding

Oversatt av Sigrid Grande
Utgitt av Cappelen Damm 2011

Will sitter med halvbror og kjekkas Jeff, samt Jeffs kamerat Tom på en bar. De betrakter ei fin dame som sitter alene og slapper av med en drink, og i den anledningen gjør de et veddemål: Den av de tre som får dama til sengs, vinner 100 dollar fra hver av de to andre.
Med litt hjelp fra bartender Kristin, som er Jeffs samboer, kommer de i kontakt med dama, og overraskende nok - for alle tre - er det Will som forsvinner ut av baren sammen med den ettertraktede dama. Men er alt så enkelt og greit som det ser ut?
Det skal vise seg at veddemålet - som virket uskyldig nok i utgangspunktet - utvikler seg til et livsfarlig spill...

Denne romanen var faktisk spennende - passet glimrende som lett sommerlektyre. Jeg vet jeg har lest romaner av Fielding før, og her fikk jeg bekreftet at jeg liker skrivestilen.

«Kjemiske hjerter» av Krystal Sutherland

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Gyldendal 2017

Grace, den nye jenta på skolen, fanger umiddelbart interessen til Henry. Da hun - om enn noe motvillig - blir med i redaksjonen for skoleavisa, er Henry veldig glad for muligheten det gir ham til å bli bedre kjent med henne.
Han blir lettere forvirret av at hun gir ham motstridende signaler; det er som om hun både vil og ikke vil bli kjent med ham, som om hun veksler mellom å like ham, og andre ganger virker helt likegyldig til ham. En slik oppførsel er jo ganske mystisk. Og hvorfor går hun kledd i for store gutteklær som skjuler fasongen? Og hvorfor halter hun og går med stokk?
Henry aner at det handler om noe i livet hun levde før hun kom til hans skole. Hun må ha opplevd noe vanskelig, men hva? Og kan han hjelpe henne til å få det bedre med seg selv?

Jeg likte aller best tonen i denne boka - den er munter og kvikk. Men innholdet er ikke lett, og utover i boka kjenner jeg at det går tyngre, man må jobbe for å komme seg gjennom.

Engasjerende om kjærlighet, kjærlighetssorg og andre typer sorg, om å være ung og hardt prøvd.


mandag 10. juli 2017

«Høyest av alt» av Tanis Rideout

Oversatt av Kia Halling (pseudonym for Mari Osmundsen)
Utgitt av Pax forlag 2013

1924: George Mallory skal gjøre sitt tredje forsøk på å bli førstemann på toppen av Mount Everest. Imens venter kona Ruth hjemme med de tre barna. Vil han lykkes i å komme på toppen denne gangen? Og vil han da endelig kunne få ro, slik at han kan holde seg hjemme i fortsettelsen, slutte med å reise vekk på de lange ekspedisjonene sine?
Det er vanvittig tøft å klatre i høyder mennesker ikke er skapt for å leve i. Men det er også tøft å være den som venter hjemme, vekslende mellom håp og tvil, og alltid med frykten for at det skal gå galt...

Dette er en historisk-biografisk roman basert på virkelige mennesker og hendelser. Kjenner man historien om erobringen av «den tredje pol» Mount Everest, vet man at George Mallory ikke kom hjem til Ruth denne gangen; han og klatreren som var med på framstøtet - Andrew Irvine - forulykket, sannsynligvis på vei ned etter kanskje å ha nådd toppen. Om de hadde vært på toppen og døde på veien ned, eller om de falt på veien opp, er det ingen som vet.

Jeg fant romanen noe tung å komme gjennom. Fortellerperspektivet skifter mellom Ruth, George og Andrew Irvine (i boka kalt Sandy), det er også mange tilbakeblikk på hva som har skjedd før bokas handling. Dessuten synes jeg oversettelsen kunne vært bearbeidet mer med tanke på å få til godt norsk språk, med bra flyt.
Men en interessant roman er det uansett. Fremdeles er det en gåte for meg hva som driver folk til å utsette seg for slit, pine og livsfare. Ikke bare én gang, men gjentatte ganger.

tirsdag 4. juli 2017

«Lufte gaupene» av Julie T. Stangebye

Utgitt av Gyldendal 2017

Jeg-personen i romanen er ei ung kvinne som i romanens nåtid er kjæreste og samboer med Viktor. Hun sliter litt med å finne seg rette eller slå seg til ro, tenker tilbake på hvordan de møttes og nærmet seg hverandre, og hun tenker også tilbake på tida før de ble sammen, da hun tydeligvis hadde et nært forhold til venninna Pernille. For øvrig synes jeg det er vanskelig å fortelle noe om handlingen i boka.

Jeg likte boka, synes forfatteren skriver originalt og godt, men jeg kunne kanskje ønsket meg en mer tydelig struktur i fortellingen - en retning, et tema, handling eller innhold som fører et sted.
Uansett er dette en fin debut, og jeg kommer til å følge med på hva forfatteren kommer med senere.

Har du lest boka? Hva synes du i så fall?

«Amundsens siste reise» av Monica Kristensen

Utgitt av Press 2017

25. mai 1928 havarerte italieneren Umberto Nobile med luftskipet Italia. Planen var å fly fra Svalbard til Nordpolen, men på returen gikk det galt, luftskipet falt mot isen og ble slått i stykker. Én mann ble drept momentant som følge av krasjlandingen, noen av mannskapet forsvant med ballongen, mens resten med Nobile i spissen, strandet på isen. Flere ble skadd i den ublide landingen, blant annet Nobile selv.
De fant radiosenderen og greide å få den operativ, sendte jevnlige nødsignaler som etter hvert ble fanget opp.
Flere startet nå å igangsette redningsaksjoner, blant dem også den kjente polfarer Roald Amundsen. Han kom ikke med i den offisielle norske redningsaksjonen, men fikk tak i et fransk fly, Latham. Flyveren var også norsk, Leif R. Dietrichson. Til sammen i ekspedisjonen var de seks stykker.
Latham tok av fra Tromsø 18. juni 1928. Tre timer etter at flyet tok av mottok man siste livstegn fra Amundsen, flyet var da underveis mot Bjørnøya. Fly med mannskap forsvant, og man vet ikke hva som hendte. Sannsynligvis har de havarert, men hvor? Funn man har gjort av fly- og vrakdeler kan tyde på at de havarerte, men overlevde og forsøkte å reparere flyet for å komme seg hjem.

Jeg liker polarlitteratur og fant boka interessant, men den er ganske tung å lese som følge av oversikten man må ha over mange navn og fakta. Kanskje kunne en gjennomarbeidelse av språket, med tanke på å gjøre boka mer lettlest og fortellende vært bra, men det har nok også vært viktig for forfatteren å gjengi alt så korrekt som mulig.

Og tittelen? Boka handler kanskje mer om Nobile og hans ekspedisjon, eller Nobile og hans menns kamp for å overleve. Roald Amundsen er ikke spesielt tilstedeværende i boka; han vaker mest i bakgrunnen, litt gåtefull og taus, for så å feide helt ut. Men det kan da også passe; i 1928 var Amundsen i ferd med å bli gammel og sliten, og vennene var få. Kanskje lengtet han tilbake til isen, kanskje drømte han om dagene han ble hyllet som helt og hadde et ønske om å gjenoppleve noe av viraken? Han kan også ha sett det som sin plikt å bidra med all sin erfaring fra isen.

torsdag 15. juni 2017

«Far din» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal forlag 2016

Leo kommer hjem en ettermiddag. En helt vanlig dag så langt, men utenfor huset hvor han bor står en svart bil, og naboen forteller at Leos far - eller «far din» som han sier - er blitt hentet av politiet. Mora er ikke så flink til å forklare Leo hvordan alt henger sammen, eller kanskje hun ikke orker, eller kanskje hun tenker hun skal skåne ham. Men både unger og voksne omkring dem derimot, virker å være veldig godt orientert. Og alle er visst enige om at den som har en tyv til far, må selv være tyv. Og kona er nok også medskyldig, hun og sønnen kan jo ikke ha vært omgitt av alt tyvegodset uten å skjønne sammenhengen?!
Leos hverdag blir vond, mistenksomme øyekast overalt. Utfrysing, erting, mer eller mindre skjulte hentydninger om at nå gjelder det å passe på sakene sine, ellers blir de stjålet av sønnen til tyven. Mora får samme behandling; hun mister jobben og blir nektet å handle på nærbutikken, for sånne som henne er ikke ønsket der...

Denne boka er i slekt med forfatterens "Tryllemannen" (2014) og "Lydighetsprøven" (2017). Bøkene har til felles at de handler om gutter som opplever å være eller falle utenfor, og av ulike grunner blir overlatt mye til seg selv med det de opplever av vanskelig og vondt. I denne romanen er naturlig nok mora satt ut av spill, siden ektemannens uhederlige aktivitet kom som en fryktelig overraskelse. Men man kan vel si at Leo, i likhet med Otto i Tryllemannen og Alvis i Lydighetsprøven, blir utsatt for omsorgssvikt. Når mora ikke makter å ta hånd om og støtte sønnen slik han har behov for, burde noen andre fanget opp at hun/de trengte hjelp. I stedet er det slik at voksne rundt Leo og mora bare godter seg og sladrer, i hovedsak bare bidrar til å gjøre alt verre for de to.

Jeg kunne nok innvende at det virker i drøyeste laget at så å si alle omkring dem er så skadefro og ufølsomme, men kanskje er det sannsynlig at sånt forekommer. Og boka får slagkraft på denne måten. Man lever seg inn i hvordan Leo har det, blir opprørt og trist.

Boka er ei barnebok, fra 9 år og oppover, men voksne bør også lese. For å huske hvordan det kjennes å være liten, maktesløs, trist og alene.

mandag 12. juni 2017

«Mitt (ikke så) perfekte liv" av Sophie Kinsella

Oversatt av Embla Skjong Bjørnerem
Utgitt av Gyldendal 2017

Katie (som helst vil kalles Cat nå som hun har flyttet fra landsbygda til London) står på i jobben for å bli lagt merke til og kanskje få noen litt mer spennende oppdrag enn å slite med dynger av spørreundersøkelsesskjemaer som skal gjennomgås og analyseres.
På Instagram legger hun ut skrytebilder så klart, av det perfekte livet i storbyen, alle de fine restaurantene hun besøker, alle de deilige måltidene hun spiser... Sannheten er ikke helt sånn. Hun har ikke råd til å spise på de fine restaurantene, og måltidene hun spiser er tilfeldig sammenrasket av det hun måtte finne i kjøleskapet.
Det er egentlig litt av en irriterende prøvelse å holde ut med en sjef som Demeter, for hun ER virkelig perfekt. Perfekt ektemann, to perfekte barn, et perfekt hus med den stilige steintrappa...
Men virkelig ille blir det når Katie får sparken; drømmen om et interessant liv i London faller i fisk og hun må flytte hjem til faren og hjelpe ham og stemora med etableringen av glamping (glamourous camping) på gården. Kanskje ikke så rart at hun faller for fristelsen til å spille Demeter et puss, når hun plutselig dukker opp som en av deres glamping-gjester...

Kinsella pleier jeg å lese når hun kommer med ny bok på norsk. Årets bok er morsom, sjarmerende og romantisk; særlig gøyalt er det når hun harselerer med hvor lettlurte folk (særlig rike folk) er når det kommer til å kjøpe alt som er miljøvennlig, bærekraftig, kortreist, økologisk osv. Nesten samme hva det koster.

søndag 4. juni 2017

«Et liv i isen : polarkokken Adolf H. Lindstrøm» av Jan Ove Ekeberg

Utgitt av Kagge forlag 2000

Adolf Henrik Lindstrøm deltok på alle de store klassiske norske polarekspedisjonene. Han var kokk (stuert), men var litt av en altmuligmann slik han kunne bidra på flere andre felt; han kunne reparere mekaniske innretninger, han kunne samle inn planter og dyr til forskningsmateriale, han kunne jakte og slakte. Han kunne også stoppe ut dyr. Viktigst var han antakelig likevel som velfungerende muntrasjonsråd - godlynt fant han seg i alskens erting og skøyerstreker - og god samtalepartner var han for enhver av mannskapet som behøvde å lette sitt hjerte.
Enhver som har drevet med matlaging og husholdning selv, kan beundre et slikt arbeidsjern. Og tenk at han alltid var like blid - det er intet mindre enn imponerende!

Lindstrøm virker som en mann det var lett å like og vanskelig å si noe negativt om. Riktignok gjengis det ganske krasse beskrivelser fra kaptein Otto Sverdrups dagbok fra den første reisen de deltok på sammen, men da Sverdrup og Lindstrøm er på samme båt igjen flere år senere, er det bare godord om den flinke kokken, og hyllesten fra hvem som helst ellers virker helt samstemt.

Ekeberg skriver godt, dette er levende fortalt og han holder fokus på biografiens hovedperson, selv om det er mange omkring Lindstrøm som også må få plass i en polarbiografi.

En aller siste korrektur kunne muligens luket vekk noen småfeil; det er gjengitt feil fødselsdato for Sverdrup ett sted (det står at han 30. oktober ikke nevner for noen at han fyller år), mens det riktige skal være 31. oktober. Og Hjalmar Johansens dødsdato er oppgitt til 4. januar 1913, det riktige skal være 3. januar. Eller er det bare formuleringen som er til å misforstå? Det står s. 222: "De hadde fått vite at Hjalmar Johansen hadde skutt seg i hodet med en seksløper 4. januar 1913." Kanskje er det ment at mennene fikk vite om dødsfallet den 4. januar? I så fall kunne man vurdert en annen måte å formulere dette på.
Selv om jeg oppdaget disse to småfeilene, håper jeg opplysningene i boka for øvrig er korrekte. Og biografien anbefales absolutt - det var interessant og forfriskende å få lese om polarekspedisjonene fra et annet perspektiv; "sett fra byssa".

lørdag 3. juni 2017

«Lydighetsprøven : en tenkt fortelling om et barn» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2017

Alvis er 11, fyller 12 i løpet av boka. På skolen blir han kalt Alvis Piss, for det hender han ikke klarer å holde seg, men tisser seg ut.
Alvis' mor har truffet en mann, Duncan, som er arkeolog. Alvis og mora flytter inn til Duncan. Alvis er uheldig og ødelegger noe gammelt som Duncan har på soverommet, etter det får han ikke lov til å være i huset alene, men må vente utenfor etter skolen, til mora kommer. Det hender han treffer en mindre gutt i sandkassa som han kan leike med mens han venter; da går tida fort. Andre ganger går han litt rundt for seg selv, for eksempel til blokka der de bodde før.
Noen større gutter sier Alvis får være med i gjengen deres, hvis han ordner øl til dem. Alvis stjeler øl i butikken noen ganger, men det går ikke bra hver gang. Alvis vet det er galt å stjele. Likevel gjør han som guttene sier, for han ønsker seg så veldig venner.

I denne boka har Ingvaldsen gitt stemme til et barn som lider av omsorgssvikt. I forordet til boka skriver Ingvaldsen til den unge leseren at dette ikke er en sann historie, verken Alvis eller menneskene omkring ham finnes i virkeligheten. Samtidig vet vi at det finnes barn som har det vondt, som lever med at foreldre eller andre omsorgspersoner skader dem, fysisk og/eller mentalt.
Denne romanen er beslektet med forfatterens "Tryllemannen" fra 2014. Tryllemannen gjorde meg usikker på hvem jeg ville anbefale boka til, så jeg foreslo vel at barn helst burde lese den sammen med voksne. Nå som jeg har lest Lydighetsprøven har jeg kanskje blitt mer vant til "konseptet", for nå heller jeg mer mot at barn sikkert kan lese den på egenhånd, men aller mest tenker jeg at voksne burde lese den, spesielt voksne som arbeider med barn.
De fleste husker nok den tragiske historien til Christoffer Kihle Gjerstad, en liten gutt som ble banket og slått av stefaren sin, og til slutt døde av mishandlingen. (Les min omtale av "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl".) Hvordan kunne noe sånt skje? Hvordan kunne gutten komme på skolen med veldige blåmerker uten at noen tok tak i det og reddet ham fra alt det vonde han opplevde hjemme? Er ikke hjemme det stedet vi alle skal kunne føle oss mest trygge? Hvis vi mistenker at barn har problemer hjemme, må vi ikke forsøke å hjelpe?

Alvis kommer også på skolen med blåmerker. En gang kommer han med brukket arm, han blir sendt på sykehuset for gipsing, og riktignok blir han stilt spørsmål om hva som har skjedd, men mora og stefaren lyver sammen en historie han lar seg lede til å støtt opp om. Slik blir ikke mishandlingen oppdaget eller stoppet.

Det er Alvis selv som forteller i boka. Og hans lille, naive barnestemme har så mye vondt å fortelle. Mest mellom linjene, for det er så ubegripelig vondt det han opplever, at han har egentlig ikke ord til å beskrive det. Dette er vond lesning, men det er fascinerende bra tenkt og komponert. En stund satt jeg og var fryktelig oppgitt over Alvis' mormor - for henne betror han seg til. Hvorfor i all verden gjør ikke hun noe for å gripe inn, tenkte jeg indignert. For så noen sider senere å få en aha-opplevelse som gjorde meg bare enda tristere: Den eneste Alvis har å betro seg til, mormor, ligger nemlig i graven. Han pleier å sitte ved gravsteinen hennes å fortelle. Og da skjønner jeg også hvorfor han er så opptatt av jobben til Duncan - alle spørsmålene han stiller om de døde, som "Kan de tenke?"

Alvis er altså 11 år, og fyller 12 i løpet av tiden vi følger ham. Men det virker åpenbart at det må være noe med ham, han virker altfor lett å lede (og villede) til å være på modenhetsnivå med en gjennomsnitts tolvåring. Desto verre at ungene i klassen, lærerne og andre voksne omkring ham, oppfører seg som de gjør.

Dette var en meget sterk og god/vond leseopplevelse som jeg virkelig anbefaler, men kanskje mest til voksne lesere som kan ha nytte av å høre stemmen til et mishandlet barn for å kunne gjøre seg sine tanker om temaet, og kjenne på følelsene historien vekker. Hvordan oppleves det å være et mishandlet barn? Hvordan kan det skje? Hva kan vi gjøre for å hjelpe?

«Kjør!» av Helene Guåker

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Mariannes store interesse er biler. I årevis har hun siklet etter Chevellen onkelen har, og når hun fyller 18 og fremdeles viser like stor iver, får hun kjøpe den av ham. Yrket hennes er bilmekaniker, så hun har all mulighet til å stelle godt med klenodiet. Men så skjer en alvorlig ulykke, bilen totalhavarerer etter en front mot front-kollisjon, Marianne blir hardt skadet og mister barnet hun bar på. Barnet hadde hun ikke fortalt om til noen, ikke engang kjæresten Fredrik, for de hadde en knute på tråden og det føltes som forholdet var slutt. Veien tilbake etter ulykken blir fryktelig tung - det virker som alt hun satte størst pris på i livet er tapt. Men kanskje er det mulig å reise seg og få til et godt liv, selv om man har mistet noe på veien...

Nå har jeg snart lest alt Guåker har skrevet, og jeg er fortsatt interessert i å følge denne forfatteren videre. Denne romanen likte jeg ikke fullt så godt som jeg har likt de andre, men det har nok med smak og behag å gjøre. For meg blir Marianne litt for selvsentrert og dyster, og historien fortelles på ingen måte kronologisk; mye hopping i tid pleier jeg ikke like så godt, og her gjør hoppingen at historien blir lite spennende, siden hovedessensen av hva som har skjedd blir lagt fram ganske fort. Det boka tar for seg videre, blir mest forklaringer og utdypinger. Boka kjennes på en måte stillestående, ikke fordi det ikke forekommer handling her, men følelsen av at det aller meste har skjedd for en god stund siden og blir gjenfortalt, gjør det refererende og litt tørt.

Boka er en voksenroman, men kan godt være lesestoff for moden ungdom også. Guåker skriver her på dialektblandet bokmål.

fredag 2. juni 2017

«Everest : thriller» av Odd Harald Hauge

Utgitt av Kagge forlag 2016

Martin er kjent som den store eventyreren, to ganger har han vært kåret til Explorer of the year. Men nå begynner det å bli lenge siden den siste bragden, og hovedsponsoren nærmest presser ham til å melde seg på for å klatre Mount Everest. Han føler seg ikke videre komfortabel med dette, men har han noe valg? At Mount Everest er et farlig fjell å bevege seg på, får han til fulle erfare.

I fjor så jeg en film basert på boka "I tynn luft : tragedien på Everest" av Jon Krakauer, og måtte selvfølgelig lese boka også. Jeg har funnet ut at jeg liker å lese om erobringen av Everest på samme måte som jeg liker å lese om strabasene i arktis og antarktis. Hvorfor jeg liker å lese om dette temaet, kan en jo lure på. Kanskje noe med å virkelig være fornøyd med å sitte trygt og varmt i godstolen hjemme?

Turistklatringen på Everest virker  på mange måter som en vanvittig og vemmelig greie. Er du rik nok og gæren nok, så kom igjen, liksom. Fjellsidene opp mot toppen virker formelig kledd med lik; så mange som ikke forsto eller ville høre sannheten: Når du er på toppen av Mount Everest, så er du bare halvveis. Står du helt utslitt der oppå verdens tak, så har du ikke krefter til å berge deg ned igjen i sikkerhet.

Over til å si noe om boka: Jeg har to bittesmå pirketing: S. 245 står det "Røyk det [tauet], ville han falle..." At noe røyk (i betydningen gikk i stykker) er sånt de fleste sier, men når vi skriver, så bør det vel stå "røk".
Og den andre bittelille tingen er at jeg kunne ønsket meg at forfatteren hadde valgt to litt mer forskjellige navn enn Martin og Mark. Av en eller annen grunn så blandet jeg sammen disse to navnene, og det enda Martin er hovedperson og den jeg skal følge tettest og heie på.

Glem pirket: Jeg synes dette var ei interessant og spennende bok! Forfatteren klatret Mount Everest selv i 2007, kan jeg lese på omslaget. Det er ingen tvil om at forfatteren kjenner forholdene - når jeg leser kan jeg lett leve meg inn i hvordan det er å være der.

«Hjalmar Johansen - seieren pris : en biografi» av Alexander Wisting

Utgitt av Kagge forlag 2012

Hjalmar Johansen er en av våre polarhelter, men blant dem som havnet i skyggen for de virkelig store frontfigurene. Han var med Fridtjof Nansen på hans Fram-ekspedisjon mot nord; de to forlot Fram da skuta var frosset inn, og gikk mot Nordpolen. Det var en ære å bli valgt ut blant mannskapet på ekspedisjonen, tenk å få være den ene som fulgte Nansen på den farefulle ferden. De kom aldri til Nordpolen, men overvintret på Franz Josefs land og reddet seg deretter tilbake til sivilisasjonen.
Etter denne ekspedisjonen rotet Johansen det til for seg. Han hadde en stilling i militæret, men sløste bort pengene han tjente, på alkohol. Enda verre var det at han ble voldelig i fylla, og slik havarerte ekteskapet. Johansen tok kontakt med Nansen nå og da, for å låne penger eller be om annen hjelp. Slik ble det til at Nansen etter hvert anbefalte for Roald Amundsen å ta med Johansen på den neste Fram-ekspedisjonen. Amundsen sa til alle at han skulle til Nordpolen, mens han i realiteten planla et framstøt mot Sydpolen. At Amundsen hadde ført mannskapet bak lyset ordnet seg; alle som var med på Fram syntes det var greit å endre mål, selv om det ville ta lenger tid før de var hjemme igjen. Hjalmar Johansen hadde nok håpet og trodd at han skulle være med i gruppa som gikk inn til selve polpunktet, men en episode som falt uheldig ut gjorde at Amundsen mistet all tiltro til Johansen, og det ble uaktuelt å ta ham med videre.
Etter å ha kommet tilbake fra Antarktis gikk det stadig mer utforbakke, og Johansen begikk selvmord 3. januar 1913.

Det meste i denne biografien var kjent stoff, men jeg var ikke klar over at Johansen var såpass underlagt trangen til å drikke, heller ikke at han var voldelig mot kona. Så vidt jeg kan forstå forsøker Wisting å gi et så fullstendig og korrekt bilde av Johansen som mulig, og så blir det opp til leseren å tenke over hvilke utfordringer Johansen møtte i livet, og hvordan han taklet dem. Kanskje forklaringen til de store problemene ligger i hvordan han kan ha følt seg dårlig behandlet av personer som egentlig var ham stor takk skyldig.

fredag 12. mai 2017

«Kunsten å være normal» av Lisa Williamson

Oversatt av Cecilie Winger
Utgitt av Cappelen Damm 2017

David Piper telles absolutt ikke blant de kule på skolen, men det har han innfunnet seg med. Så lenge han har vennene Essie og Felix skal han nok holde ut at han blir ertet og plaget av bøllene. Men så begynner en ny gutt på skolen - Leo Denton. Leo synes ikke det er greit at typer som Harry kaller David freak og plager ham når David ikke har gjort noe som helst galt så vidt han kan skjønne. Leo blander seg inn og klesser like godt til Harry. David og Leo blir kalt inn til rektor, begge får gjensitting, og Leo får i tillegg streng beskjed om å være forsiktig i fortsettelsen, ellers blir han utvist!
Leo Denton er litt av en ensom ulv, ønsker egentlig bare å få være i fred, men likevel blir dette innledningen på et spesielt og viktig vennskap.

Denne ungdomsromanen er skrevet i en lett og humoristisk tone, og det veksler mellom David og Leo som fortellere. Jeg ble skikkelig oppslukt, gledet meg til hver ledig stund der jeg kunne ta fram igjen boka og lese videre.
Selv om tonen er lett, behandles vanskelige tema, for dette er to gutter med større utfordringer enn ungdom flest.

For gutter og jenter i alderen ca 13 og oppover.

fredag 5. mai 2017

«Bare du» av Anna Ahlund

Oversatt av Kjell Jørgen Holbye
Utgitt av Gyldendal 2017

John er 16 år, har søkt om plass på fotballinje på videregående skole til høsten. Nå over sommeren forsøker han å pleie en kneskade med forsiktig løpetrening, ellers går han mest og slenger. Han og storesøstera Caroline er alene hjemme denne sommeren, foreldrene bor på hytta. Alt ligger til rette for en fredelig og fin sommer, helt til Caroline tar med den nye typen hjem. Med det samme John møter Frank, kjenner han en dragning. En dragning han motarbeider så godt han kan, for det er jo ikke greit å bli forelska i typen til søstera! Men når han fornemmer at Frank har det på samme måte som ham, blir det nærmest håpløst å stå imot...

Dette er en kjærlighetsroman for ungdom, med et homofilt par i hovedrollen.
Jeg likte boka veldig godt nesten hele veien, men da jeg hadde avsluttet satt jeg likevel igjen med en følelse av at begeistringen begynte å kjølne etter hvert som slutten nærmet seg.
Det jeg synes er bra med boka, er måten den beskriver forelskelsen på - det gjør det spennende å lese videre, for hvordan skal de nærme seg hverandre og hvordan skal egentlig dette gå? Og sex-scenene synes jeg fungerer veldig godt - det er ikke lett å skrive troverdig eller bra om sex, men det synes jeg forfatteren får til.
Jeg elsker dessuten kjærlighetsromaner, og denne boka holder seg innenfor sjangerens "regler", hvis man kan si det sånn; alt man forventer av en kjærlighetsroman, har denne boka.
Men så er det noe med hvor vakre disse to unge mennene er. John får vi ikke beskrevet, men vi skjønner av sammenhengen at han er så pen at han vekker oppsikt og beundring hvor han kommer. Frank er nøye beskrevet, siden det er John som forteller i boka. Jeg får forståelsen av at dette er mennesker som er vakre på innsiden også, og det er kanskje der det bikker litt for meg. Blir det ikke litt lite troverdig, blir det ikke en litt for perfekt glasur her?
Og knutene på tråden som skal få oss til å frykte for om de elskende skal få hverandre til slutt, føles ikke de også litt konstruerte, overdramatiserte?

Nøyaktig hva det var med boka som ødela for helhetsinntrykket, er det vanskelig å sette fingeren på. Kanskje er historien bare litt for glatt, på samme måte som hovedpersonene er det. Er det lov å si at de kjennes litt for teatralske og amerikanske?
Det hadde vært interessant å høre hva andre lesere synes!

Selv om jeg ikke liker boka helt uten forbehold, så vil jeg absolutt anbefale den, både til ungdom og voksne, og til både hetero- og homofile.

tirsdag 2. mai 2017

«Under mistelteinen : tolv julehistorier»

Redigert av Stephanie Perkins
Oversatt av John Grande
Utgitt av Gyldendal 2016

Som tittelen indikerer er dette tolv romantiske julefortellinger. Og det er fine fortellinger som jeg koste meg med. På samme måte som man lytter til utvalgte juleplater eller ser på utvalgte julefilmer fra år til år for å komme i den rette julestemningen, kunne denne boka fungere som juleboka; den du leser hvert år i desember og koser deg med like mye hver gang.

mandag 1. mai 2017

«Sveiseblink» av Helene Guåker

Utgitt av Gyldendal 2017

Kristoffer går andre året på videregående. Han har noen jevnaldrende å feste eller råne med, men kan han egentlig kalle dem venner? Han vet ikke helt hvor han har dem hen; det blir ofte å sette på seg en maske og agere sånn som han tror de vil godta. Hjemme er det heller ikke særlig tjo og hei - han bor alene med faren, en litt taus og fjern type. Men så dukker det opp ei ny jente i bygda, og Kristoffer som har byttet damer ganske ofte kjenner på en helt ny følelse: Alt han vil er å være sammen med henne, men hvordan skal han fange interessen hennes? De er så ulike, nesten som om de kommer fra to forskjellige planeter - han er skolelei og gjør lite annet enn å feste, spille fotball eller råne rundt, mens hun virker som det prektige skolelyset. Så hvorfor skulle hun ha interesse av overhodet å se til hans kant?

Det er ikke så ofte det dukker opp ungdomsromaner som jeg tenker appellerer like mye, og kanskje mer til guttene enn jentene, men "Sveiseblink" er absolutt en god kandidat i så måte. Språket er røft, muntlig og dialektprega, heldigvis ikke så radikalt at det blir vanskelig å lese. Handlingen foregår på landet - helt nøyaktig fant jeg det ikke plassert, men et sted på Toten?
Å bo i bygdemiljø har sine utfordringer, kanskje spesielt for ungdom - utvalget av potensielle kamerater og kjærester er ikke overvettes svært, og man lever under ganske gjennomsiktige forhold; gjør du noe galt sprer det seg fort. Og noen ganger spres rykter som ikke har hold i virkeligheten; likevel kan ryktene være plagsomt seigliva.

Litt pirk: Da Kristoffer besøker biblioteket for å låne ei bok, noterer bibliotekaren noen nummer på ei blokk da Kristoffer spør etter en roman. Normalt er romanene ordnet alfabetisk på etternavnet til forfatteren, så de fleste bibliotekarer pleier ikke notere noe når de skal finne dem - i alle fall skriver de ikke ned noe nummer.
Og så står det et sted at Kristoffers hjerte "dunka som om jeg sku fløgi Cooper-testen på seks minutt." Jeg skjønner at hjertet dunker kjempefort, men lignelsen med Cooper-testen blir litt rar. En Cooper-test er typisk: Hvor mange runder/hvor langt greier du å løpe på 12 minutter. Men her er det kanskje noe jeg ikke vet: kanskje det finnes varianter av testen der man skal løpe så langt man greier på 6 minutter i stedet for 12?

Jeg har før lest "Vil ikke reise, kan ikke bli" (voksenroman) og "Juksemaker" (ungdomsroman) av samme forfatter. Hun har virkelig fenget interessen min, så jeg kommer til å sjekke ut resten av bøkene hun har skrevet. Og jeg ser fram til hva hun kommer med i fortsettelsen.

søndag 30. april 2017

«Gran final» av Ingunn Aamodt

Utgitt av Cappelen Damm 2017

Dette er sjette og siste bok i serien om Marlena Evensen. (At årets bok avslutter serien finner jeg på Cappelen Damms hjemmeside.) Mora til Marlena har tjent så bra på kjærlighetsromanene hun har skrevet, at hun har kjøpt feriehus i syden. Nå skal mor og far gifte seg der mens de har en god ferie, Marlena og bestevenninnene Minda og Emma er med, det samme er Marlenas halvsøster Siri og kjæresten. Alt er fryd og gammen! Bortsett kanskje fra at far er mystisk hemmelighetsfull, lyver om stadige frisørtimer og blir borte i timevis. Og er det riktig av jentene å snike seg til å ta tatovering; vil det ikke bli et skrekkelig bråk etterpå? Og hvorfor er Marlena plaget av kvalme, mest om morgenen og så litt om kvelden? Jentene forklarer kvalmen med at isbitene de får på restauranten sikkert var laget av ureint vann, men da burde jo de andre vært kvalme også?...

Jeg har lest alle bøkene om Marlena Evensen. Jeg liker kjærlighet og feelgood, og dette er lettleste og underholdende bøker. Man kan innvende at de er overfladiske og i enkleste laget - både i personskildringer og språk - men jeg tror at mange hygger seg med disse bøkene, og kanskje til og med kjenner seg litt igjen i situasjoner, tanker og følelser.

fredag 28. april 2017

«Miss» av Synne Sun Løes

Utgitt av Aschehoug 2017

16 år gamle Ea har droppet ut av skolen. Hjemme fyller hun dagene med å skrive dagbok, hekle, gå til terapitimene hun av moren er pålagt å ta, eller besøke nabogutten, som heller ikke driver med noe spesielt. (Men han er jo rik; det virker ikke som om noen forventer at han skal ta seg sammen og komme i gang med noe fornuftig.)
Ea omtaler seg selv som "tjukkis" - for det er det hun er: altfor stor, rett og slett tjukk. Og det er Ea selv som forteller  i boka.

Denne ungdomsromanen har en tone som er lett og humoristisk, det er bra driv og du ønsker hele tiden å lese videre. Samtidig som tonen er humoristisk, tar boka opp dystre tema, som psykisk sykdom, rusmisbruk og selvmord. Jeg likte boka, samtidig som jeg kanskje kunne ønske den tematisk hadde samlet seg mer om en eller noen få tråder; her blir det ganske mye fokus på flere enn Ea og hennes problemer, som Eas tante, Eas foreldre, Eas terapeut, venninna som er veldig annerledes enn Ea, og nabogutten, som hun på en måte deler skjebnefellesskap med. Det er ikke det at persongalleriet er stort, men bipersonene tar ganske mye plass og fokus vekk fra det jeg opplever som hovedtema: Ea og vanskelighetene hun har med å finne sin plass. Det er jo et veldig interessant og viktig tema: Hvorfor strever ungdommer med livet sitt? For jeg tror det er mange ungdommer som gjør det. Ungdommer har alltid strevd med det samme, sikkert, men det kan være det er enda vanskeligere i dag? Og noen velger å gjøre som Ea - dropper ut av skolen. I tillegg har Ea trøblet med maten, det er derfor hun er overvektig. Så jeg lurer jo på hvordan Ea hadde det før hun droppet ut av skolen? Hvorfor begynte hun å overspise?
Men at romanen på en måte eser og flyter ut, og at Ea på sett og vis kommer ut av fokus, kan jo også være illustrerende for hvordan en del ungdom føler det: Hvor er jeg og hvem er jeg midt oppi alle jeg er omgitt av, venner og familie? Det er så mange og så mye som stjeler oppmerksomheten, så hvordan skal jeg leve og agere for å være hovedperson i mitt eget liv?

At bøker får en til å stille spørsmål og undres, er veldig fint. Kanskje kunne denne boka tjene som et utgangspunkt for en diskusjon om det å være ungdom?

fredag 21. april 2017

«Endetid» av Ole Kristian Ellingsen

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Hovedpersonen i boka er prest, gift og far til en datter på snart 19 år. Datteren har i det siste gitt foreldrene noe bekymring, for eksempel overnatter hun en gang hos en gutt/mann de ikke vet hvem er og uten å ha gitt beskjed. Da hun en senere natt også uteblir, er selvfølgelig bekymringen også veldig stor, men de trøster seg med at hun vil nok dukke opp igjen denne gangen også. Men det gjør hun ikke. Til slutt etterlyser de henne hos politiet, som etter noe leting finner henne drept. De er ganske sikre på hvem gjerningsmannen er, men han har reist til hjemlandet sitt, et land Norge ikke har utleveringsavtale med, så det ser ut til at han vil slippe unna helt uten straff.
Sorgen, fortvilelsen og raseriet gjør det vanskelig for jeg-personen fortsatt å ha troen på at Gud finnes, og de ulike måtene han og kona sørger på, gjør at de to også strever med sitt forhold.

Forfatterens etterord gjør rede for at han har lånt fakta og personlige erfaringer fra den såkalte Martine-saken; i 2008 ble den norske studenten Martine Vik Magnussen drept i London. Gjerningsmannen er kjent, men beskyttes av manglende utleveringsavtale mellom England og Jemen, dit gjerningsmannen flyktet.

Å miste et barn på en slik måte vil uansett være fryktelig. Men man kan forstå at det er ekstra vondt når man vet at gjerningsmannen ikke får straff; det strider mot ens rettferdighetsfølelse og gjør kanskje at man aldri kan forsone seg med skjebnen eller gjenopprette en slags fred og balanse i livet.

Dette er en bok det gjør vondt å lese, men den er i høy grad interessant og tankevekkende.