fredag 26. desember 2014

«Med Ørnen mot polen : Andrées polarekspedisjon 1897»

Utgitt på grunnlag av S.A. Andrées, Nils Strindsbergs og Knut Frænkels optegnelser, funnet på Kvitøya sommeren 1930. Den norske utgave gjennemsett av Dr. Gunnar Horn.
Utgitt av Gyldendal 1930

11. juli 1897 startet Andrées ballongferd mot Nordpolen. Ballongen og de tre mennene om bord ble borte; ingen visste noe om hvordan det hadde gått og hva som hadde hendt dem. Inntil man i 1930 fant levningene etter dem på Kvitøya.
I denne boka får man høre om forberedelser til ferden, de tre ekspedisjonsmedlemmene blir kort presentert, og ferden blir beskrevet så godt det har latt seg gjøre, basert på loggbøkene Andrée, Strindberg og Frænkel førte.

Man finner ingen ransakende eller kritiske blikk i denne fremstillingen; her er det heller skjønnmaling og heltedyrking som skinner igjennom uttrykksmåte og stil. Man kunne jo stilt seg mange spørsmål når det gjelder denne ekspedisjonen, som for eksempel: Var de trent og utstyrt for å kunne overleve en vinter i isødet?

Og hva døde de egentlig av? Hvordan var deres siste levedager? Jeg må lese mer om denne ekspedisjonen.

«Snart sexten» av Ingunn Aamodt

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Marlena og venninnene Minda og Emma begynner på videregående denne høsten. Dessverre kommer ikke Marlena i klassen til de andre i trekløveret, noe hun synes er fullstendig uakseptabelt. Hun skal klage og søke om flytting, men før hun får lov til å klage, blir hun pålagt å gå i klassen hun er plassert i, i to uker.
Axel er Marlenas herlige kjæreste. De er enige om å vente med sex til hun fyller seksten, eller "sexten", som de kaller det.
Alt kommer til å bli fryd og gammen, når bare Marlena kommer i riktig klasse.
MEN: Det som føles som bare litt ille, blir fullstendig krisestemning da Marlena skal hjelpe Minda med å kvitte seg med kjæresten Hugo...

Dette er en ganske underholdende og morsom chic-lit-roman for ungdom. Jeg synes historien denne gangen er litt vel enkel og overfladisk; jeg ble aldri veldig engasjert i verken tema, persongalleri eller handlingsforløp. Grei tidtrøyte, men fort glemt.
Kanskje er det litt problematisk for konseptet "jenteproblemer behandlet humoristisk" at Marlena er blitt ungdom på videregående skole-nivå?
Helt sikkert er det i alle fall at jeg savner illustrasjonene av Marie Lyshol fra de tidligere bøkene om Marlena!

De andre bøkene om Marlena Evensen heter
Marlena Evensen
Hot i syden
Cat fight

mandag 8. desember 2014

«Angrep fra alle kanter» av Tore Renberg

Utgitt av Oktober forlag 2014

Vi møter igjen Hillevågsgjengen som vi ble kjent med i romanen «Vi ses imorgen» (2013). Jan Inge, daglig leder i kjeltringbedriften som driver et flyttebyrå som skalkeskjul, har bestemt at alle i gjengen skal bli ærlige arbeidere. De skal bare gjøre tidenes brekk først…

Da jeg blogget om «Vi ses i morgen» hadde jeg ikke så mye å si, bortsett fra at boka var veldig god. Det er litt det samme for årets roman.
Dette er ei bok preget av overskudd og humor. Hvis jeg skal være pirkete, kan det av og til virke som det har gått litt fort i svingene, for jeg finner noen slurvefeil her og der, som s. 292 ”… sto to kontainere utfor huset”, s 351 står Kate ”hendene i kors”, og s 358 har filmen ”Dumb & dumber” blitt til ”Dum & dumber”. Bare ubetydelige småfeil, men de kunne vært rensket vekk i en nøyere sistekorrektur.


Språket i romanen er ispedd amerikanifiserte uttrykk (eks s 294: "sånn type shit"), rene amerikanske/engelske uttrykk, samt dialekt. Det er også en del banning og sex her. Det er med på å gjøre romanen litt rølpete, og det synes jeg passer til denne slags Vestlands-western.
«Angrep fra alle kanter» er bok nummer to i en planlagt Teksas-serie, og jeg kommer til å lese også den neste i rekken.

torsdag 4. desember 2014

«Badboy: Steroid» av Annette Münch


Utgitt av Cappelen Damm 2014

Caspers liv tar en drastisk vending til det verre da han sammen med mora og broren må flytte ut av luksushjemmet de har bodd i noen år; det er nemlig slutt mellom mora og den velsituerte kjæresten Erik. Caspers kjæreste mister like etter interessen, og dumper ham.
Casper fortsetter på samme videregående skole, men broren Jonas må skifte skole, en overgang som er ekstra utfordrende for ham, siden han omtrent ikke snakker. Casper er en omsorgsfull storebror, men det er vanskelig å beskytte Jonas mot feige pøbelgjenger som rotter seg sammen flere mot én. Om han bare hadde vært en skikkelig muskelbunt – da skulle de fått igjen etter noter!
På toppen av alt får mora en ny kjæreste som Casper misliker intuitivt – det er noe muffens med ham, men hva?
Det er nå Casper møter Liam. Han er stor og sterk, trener jevnlig på et treningsstudio, og han vil gjerne hjelpe Casper med å bli stor og sterk også. Han vet nemlig at Casper er til å stole på; fra et tidligere møte vet han at Casper ikke er av typen som sladrer…

Dette er en spennende bok om en gutt som ikke kan vokse og få store muskler fort nok, og derfor tar i bruk anabole steroider.
Forfatteren har i forbindelse med research til boka snakket med unge som har erfaring fra dette miljøet og denne typen misbruk.

Jeg synes handlingen i boka – i alle fall vedrørende bolinga – virker troverdig, i tillegg er det fint driv så å si hele veien. Dessuten har romanen bra språk, det flyter godt og den er lettlest. (Jeg oppdager bare noen få småfeil som korrekturen ikke har fanget opp).

Kanskje er det litt mange problemer som hoper seg opp for Casper. Kanskje er mye av det som skjer vel opplagt. Kanskje virker avslutningen litt lettvinn og rask. Men alt i alt var dette ei veldig god bok; jeg ble til tider totalt oppslukt og måtte stadig lese videre for å se hvordan det gikk med Casper.


Anbefales for ungdom, men kan også fenge yngre gode lesere fra ca 12 år. Jeg tror både gutter og jenter vil like denne.

mandag 24. november 2014

«Ingeniør Andrées luftferd» av Per Olof Sundman

Oversatt av Jo Ørjasæter
Utgitt av Gyldendal 2007, tidligere utgitt på norsk i 1968

11. juli 1897 la Salomon August Andrée ut på ekspedisjon med luftballongen Örnen. Den tok av fra Svalbard da vinden fra sør virket tilfredsstillende, og meningen var å fly over Nordpolen. Med på reisen var Nils Strindberg og Knut Frænkel.

I denne romanen lar forfatteren Knut Frænkel fortelle sin historie om forberedelsene til ferden, og hvordan ekspedisjonen forløp. Idet de tok av fra Svalbard gikk det litt skeis; de mistet 2/3 av slepelinene på ballongen, og resultatet var at de satt i en ballong de ikke kunne styre. Den fuktige luften frøs dessuten til is på ballongen, som ble stadig tyngre. Sammen med lekkasjene av hydrogengass fra ballongen, sank den til slutt og de nødlandet på isen. De hadde med to sleder og en båt, samt rikelig med proviant, våpen og ammunisjon. Så mye oppakning at de ikke kunne ta med alt på farkostene de måtte slepe etter seg over en isoverflate som var vanskelig å ta seg fram på, grunnet is som var i bevegelse og som pakket seg sammen. At isen var i bevegelse gjorde det også vanskelig å beregne hvilken retning de skulle gå. De greide ikke å komme seg til Franz Josefs land, som de opprinnelig hadde planlagt, men gikk i land på første fastland de møtte, som var Kvitøya.

De tre mennene omkom der, og ble først funnet over 30 år senere. Ingen vet hva de døde av. Sundman presenterer en teori her i denne romanen, men det er fri diktning; ingen kan bekrefte eller avsanne at det var slik det foregikk. Sundman lar Frænkel fortelle; den ene av de tre man ikke fant noen dagbøker etter.


Polarlitteratur interesserer meg, og denne ferden ønsker jeg å lese enda mer om etter denne romanen.

torsdag 20. november 2014

«Barna som forsvant : statsminister Fahr & sønn» av Lars Joachim Grimstad

Utgitt av Aschehoug 2012

Finns far er egentlig taxisjåfør, men nå er han blitt valgt til ny statsminister i Norge. Finns familie flytter inn i statsministerboligen, og Finn begynner på Uranienborg skole, sammen med sin nye bror Kim-il-Im, eller Kimmelim som han kalles – en gave til Norges statsminister fra diktatoren i Nord-Boresia (han har så mange sønner, og statsminister Fahr, stakkar, har bare to). Finn og Kimmelim blir gode venner, og sammen med Sunniva fra klassen, blir de et fint trekløver. Alt er fryd og gammen, helt til klassekamerater av dem begynner å forsvinne om nettene. Det virker ikke som om politiet tar forsvinningene helt på alvor, så Finn, Sunniva og Kimmelim går i gang med å løse saken.

Dette er spennende og morsom lesning for gutter og jenter i alderen 8-9 år og oppover. Liker du Jo Nesbøs bøker om Doktor Proktor, tror jeg du vil like denne også. I likhet med Doktor Proktor-bøkene er denne ganske tykk (307 s) og ordrik, og her er også et trekløver som gir seg i kast med å løse saker og kommer i kontakt med skikkelig fæle skurker. Blandingen av humor og spenning er veldig bra.


Kanskje ei bok å lese høyt for barna? Mye å le av i boka for voksne også!
Fortsettelse følger i boka «Solkongen» fra 2014.

mandag 17. november 2014

«Ekspedisjonen : min kjærlighetshistorie» av Bea Uusma

Oversatt av Mette-Cathrine Jahr

Utgitt av Cappelen Damm 2014

11. juli 1897 tok ingeniør Salomon August Andrée av gårde med hydrogenballongen Ørnen. På ekspedisjonen hadde han med to andre ingeniører: Knut Frænkel og Nils Strindberg. Planen var å fly over Nordpolen og slik få kartlagt hvordan landskapet så ut, samtidig som de ville bli de første til å komme så langt nord.
Planen feilet, de måtte nødlande på isen for så å ta seg til fots tilbake til fastlandet. Helt til de gikk i land på Kvitøya, noterte de flittig i sine dagbøker. Men her opphørte notatene.

33 år senere ble ekspedisjonsmedlemmene funnet på Kvitøya, og spekulasjonene har siden gått om hva de døde av. De var godt utstyrt med mat og klær, våpen og ammunisjon, de burde ha greid å overleve betydelig lenger? Strindberg ble funnet gravlagt i en provisorisk grav, så det ser ut til at han døde først. De to andre ble funnet i nærheten av teltet. Døde de samtidig? Av hva?

Bea Uusma kom tilfeldig over boka «Med Örnen mot polen : Andrées polarexpedition 1897» på en fest, og har siden vært oppslukt av historien. I sin bok kartlegger hun alle spor, hendelser og kjensgjerninger og håper at summen av det hele kan si noe om hvordan og hvorfor de tre mennene døde.

Jeg har selv stor interesse av å lese polarlitteratur, og dette engasjerte meg sterkt. Dette var mer spennende enn en kriminalroman!

Når det gjelder oversettelsen, så stusser jeg på at Strindbergs brev til forloveden Anna er gjengitt i noe man kan kalle gammeldags norsk. Det må jo være gjort slik for å gi et inntrykk av hvordan han ville ha uttrykt seg på den tiden om han hadde vært norsk, men dette blir litt rart, synes jeg. 

Uusmas bok gjorde meg nysgjerrig, og inspirerte til videre lesing om Andrée og hans ekspedisjon.

torsdag 13. november 2014

«Søt jente 13» av Liz Coley

Oversatt av Solveig Moen Rusten
Utgitt av Pantagruel 2014

Angie var 13 år da hun forsvant sporløst fra en telttur med klassen. Tre år senere dukker hun opp hjemme hos foreldrene sine som om ingenting har skjedd. Hun husker ikke noe som helst av hva som har hendt mens hun var borte – for henne kjennes det som om tre år er borte fra livet hennes.
Det viser seg at Angie har gjennomgått vonde og traumatiske ting. For å holde ut har personligheten hennes spaltet seg i flere. Når Angie får hjelp til å kartlegge de multiple personlighetene og høre hva de har å fortelle, finner hun ut hva hun har vært med på de tre årene hun var borte.

Begynnelsen på denne ungdomsromanen var spennende, men for min del blir det for mye usannsynligheter utover i historien, og det blir altfor mye av det vonde, presentert på en kjølig, nesten uengasjert måte. Jeg får rett og slett ikke til å bry meg om Angie eller historien.


Jeg synes heller ikke gjennomføringen er spesielt bra, hverken når det gjelder oppbyggingen av historien, persongalleriet eller språket. Oversetteren har muligens gjort sitt beste for å ligge tett til originalen, men jeg finner flere eksempler på uttrykk som ikke fungerer særlig godt.
Som ”svartvippede øynene” og ”italienske håret” s 88,
”Hun la de cola-fylte hendene sine på Angies skuldre” s 93,
”Hun kastet seg med ansiktet først ned i puten…” s 155,
”.. en skokk med flere personligheter” s 180,
”Angies øyenbryn hevet seg til hårfestet” s 208,
”Dr Grants øyne stakk frem over toppen av operasjonsmasken” s 210


mandag 20. oktober 2014

«Bli hvis du kan. Reis hvis du må», «Alle vil hjem. Ingen vil tilbake» og «Det finnes ingen helhet» av Helga Flatland

Utgitt av Aschehoug i 2010, 2011 og 2013

Fire unge menn, barndomsvenner fra samme bygd, reiser til Afghanistan for å tjenestegjøre som FN-soldater. Tre av dem blir drept av samme veibombe, og forfatteren viser hvordan familie, venner, hele lokalsamfunnet blir preget av sorg og savn.

Jeg har fått høre fra så mange at dette er romaner man ”må lese”, og nå har jeg omsider gjort det. Det ga god sammenheng å lese dem i rask rekkefølge.

Den første av disse tre romanene synes jeg er meget god. Den har en fortettet stemning, det ligger mye mellom linjene, og konfliktstoffet engasjerer. De to oppfølgerne liker jeg ikke like godt. For meg er det som om forfatteren ikke har så mye nytt å tilføye, men går tilbake til det samme konfliktstoffet, tygger videre på det og strekker det litt tynnere utover. Jeg vil ikke si de to oppfølgerne er dårlige romaner, men de er på langt nær så gode som den første.

Språket flyter det godt, dette er relativt lettlest. Tidshoppene og flere skifter av synsvinkel i hver bok, gjør imidlertid lesningen litt mer krevende.
Selv om språket er godt, synes jeg korrekturen kunne vært gjort enda grundigere, i alle fall i de to siste romanene. Forfatteren lar flere steder infinitivsmerket flyte "fritt", for eksempel legger hun flere ganger ”bare” mellom ”å” og verbet, som i ”å bare gå”.


Nokre kapittel i kvar bok er på nynorsk, og etter min smak er språket her trukke litt vel langt over mot bokmål (her er det mange ”an-be-hetelser”). Einskilde bøyingar (som at ho skriv passiv infinitiv utan –t til slutt) og ordval (som ”stille” for bås? Er dette dialekt?) stussar eg på.


fredag 3. oktober 2014

«Dommedag kan vente» av Levi Henriksen

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Vi møter igjen Astrid fra «Engelen i Djevelgapet» i sommeren mellom barne- og ungdomsskolen. Mamma og pappa har blitt sammen igjen, og det er fint. Men at Astrid snart skal få en lillebror, synes hun er dumt. Ikke bare fordi noen i klassen slenger ekle kommentarer om hennes gravide mamma, hun har ikke lyst på småsøsken, aldersforskjellen blir altfor stor!
Så blir hun kjent med Matt, den nye gutten i klassen, og får litt annet å tenke på. Foreldrene hans venter dommedag og gjør forberedelser i anledning dette som også Matt må være med på. Men det skjer også merkelige og skumle ting som Matt trenger hjelp fra Astrid til å finne ut av…

Likte du «Engelen i Djevelgapet» og lurer på hvordan det gikk videre med Astrid, så bør du lese denne boka også. Jeg synes boka var lettlest og ganske spennende, selv om jeg etter en innledning som virkelig dro i gang, ikke syntes forfatteren greide å innfri helt til forventningene.

onsdag 1. oktober 2014

«Primitive pungdyr» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2014

Rikard, av alle kalt Dick, gjør hva han kan for å komme i Guinness’ rekordbok som verdens mest negative fyr. Det burde være en enkel sak; ungdommer er jo kjent for å være sure, vanskelige og stille seg negative til det meste. Dick går i alle fall inn for saken med stort engasjement og mye negativ gørr på lager. Men så blir Dick kjent med nydelige Vilde, og som forelsket blir det plutselig umulig å være negativ. Etter å ha kjempet litt med seg selv, finner Dick ut at han har fått et nytt mål i livet, nemlig å bli sammen med Vilde. Han skal nok greie det, til tross for at hun allerede er sammen med en type, en skikkelig streit fyr…

Dette var ei morsom bok, med mye ytre handling, artige replikkvekslinger, smittsom energi og humøroverskudd. Bør passe for både gutter og jenter i alderen 12-13 og oppover.

Boka sluttet litt brått, men det kan være med tanke på å lage en oppfølger?


mandag 22. september 2014

«Latteren og døden» av Pieter Webeling

Oversatt av Hedda Vormeland
Utgitt av Bazar forlag, 2014

Februar 1944. Komikeren og jøden Ernst Hofman blir arrestert og sendt til Auschwitz. På fangetransporten møter han en vakker kvinne, Helena, som gjør uutslettelig inntrykk. På grunn av henne har han et enda inderligere ønske om å overleve.
Som komiker kan han få en annen og mer privilegert stilling i leiren, der han kan slippe unna det harde og ødeleggende kroppsarbeidet. Han må bare samtykke til å underholde SS-offiserene. Først vegrer han seg, får prøve seg i en jobb ved gasskamrene, han forsøker å holde humøret oppe hos de som skal avlives (der noen av dem har skjønt hva som skal skje), og ellers bistår han med oppryddingen etter at gassen har gjort sitt. Men denne oppgaven faller ham svært tungt for brystet. Derfor går han etter hvert med på å underholde offiseren, ikke minst fordi den offiseren som har skaffet ham jobb som komiker, også lover å ta godt vare på Helena, kvinnen Ernst drømmer om å gifte seg med.

Dette var engasjerende, men rystende lesning. Jeg tror ikke jeg har vært så opprørt og ille til mote siden jeg for mange år siden leste «Det angår også deg» av Herman Sachnowitz. Sachnowitz’ bok er en fortelling fra virkeligheten, mens Webeling har skrevet fiksjon. Her har han, etter det jeg vil tro er grundig research, levd seg inn i en manns opplevelser fra en uhyggelig utryddelsesleir. Det var så jeg følte jeg var inne i leiren sammen med Ernst, og jeg følte skrekk og avsky mens jeg leste. Tilfeldigheter avgjorde hvem som skulle få leve og hvem som måtte dø. Ondskap var satt i et grufullt system, der mennesker ved blindt å følge ordre ble til et djevelsk og effektivt drapsmaskineri.

Romanen er fæl og fin på samme tid. En nødvendig roman for at vi aldri skal glemme; det må være mulig å lære av andres feil, og for å minne oss på at vi aldri må gi opp å forsøke å gjøre verden til et bedre sted.

torsdag 18. september 2014

«Jeg har et teppe i tusen farger» av Anne B. Ragde


Utgitt av Oktober 2014
Anne forteller om sin mors siste dager, men ikke bare. Her gis tilbakeblikk på episoder Anne minnes fra egen barndom og ungdom, og da hun som ung voksen skulle gifte seg og helt uten videre bare forventet at mor skulle ordne alt med bryllupet.Boka er et kjærlig tegnet portrett av en fargerik og energisk mor, også noe etterpåklokt og med opparbeidet avstand til ting som kunne vært annerledes og kanskje bedre, om både den ene og den andre hadde vært og opptrådt på en annen måte.

Spesielt rørende synes jeg det var å lese om morens sterke kjærlighet til og behov for litteratur!

Jeg må innrømme at jeg ble litt opphengt i at forlaget presenterer boka som en roman. Uten å kjenne Anne B. Ragdes liv og levnet til punkt og prikke, så kan jeg ikke skjønne annet enn at det er seg selv og sin mor hun skriver om. (I tillegg til søsteren, faren og flere i familien.) Så spørsmålet mitt er: Hvorfor presenteres dette som en roman? Dette er da ikke fiksjon, er det vel? 


Men samme det: Jeg synes boka var fin og følsom, lett å lese. Man nikker gjenkjennende til mange av "problemstillingene". Etter mitt syn har boka et svakere midtparti, der Ragde forteller om blant annet den gangen hun fikk hamster av onkelen, den gangen faren plutselig forlot dem fra den ene dagen til den andre, og om da hun som ung giftet seg og moren tok seg av alt økonomisk og praktisk. Her settes fokus på Anne selv, hennes minner. Da Ragde senere i boka er tilbake ved morens siste dager, skjønte jeg at det jeg hadde savnet i midtpartiet, var moren hennes. Det kjennes som det er hennes sterke personlighet og «freske fraspark» som bærer denne boka. Uten henne blir det fargeløst og hverdagslig.

Kanskje er denne boka mest av alt en viktig bearbeidelse av savn og sorg, et farvel til en epoke av Annes liv som ugjenkallelig er forbi.

mandag 15. september 2014

«Fugletribunalet» av Agnes Ravatn

Gjeven ut av Samlaget 2013

Romanen startar med at Allis kjem til Sigurd Bagge, ein mann i 40-åra. Ho skal hjå han få kost, losji og noko løn mot å hjelpe han i hus og hage.
Allis er programleiaren som nærast flykta frå livet sitt etter å ha gjort noko så dumt at det gjorde henne til tema i skandaleoppslag i media.
Og kven er Bagge? Allis er nyfiken på han som pratar minimalt og som ynskjer at dei skal leva strengt skilde liv, sjølv om dei bur i same hus. Bagge er gift, men kona er bortreist. Kvar er denne kona? Og kva held ho på med, som kan vera så lenge borte? Medan Allis sakte kjem nærare innpå Bagge og soga hans, vert me som les sakte kjend med henne óg.


Dette tykte eg var ein spanande og interessant roman. Det er særleg stemninga eg likar – her er ein fascinerande blanding av feelgood og uhygge, tykkjer eg. Medan Allis småputlar så koseleg i kjøkenet og hagen, har ho kjensla av at eit eller anna ikkje er som det skal, og denne nervøse uroa smittar over på meg som les. Samstundes som eg vert verkeleg nyfiken på kva som ligg der og ulmar...

torsdag 11. september 2014

«Rotteburger» av David Walliams

Illustrert av Tony Ross
Oversatt av Sverre Knudsen

Utgitt av Aschehoug 2014

Sol har det ikke så bra. Hun har ei fæl stemor, så lat at hun ber om hjelp til og med til å pille seg i nesa, far er mye borte (først fordi han brenner for jobben på iskremfabrikken, deretter fordi han blir så deppa da han mister jobben, at han stort sett sitter på puben og drikker). Sol blir plaget av bølla Tina Trått og har ikke veldig mange venner. Hun har vel egentlig bare ett lyspunkt i livet, nemlig hamsteren Sirupssnipp. Men da hamsteren dør, ser det virkelig mørkt ut…
Heldigvis dukker det opp et nytt dyr som Sol kan ha til venn, nemlig ei lita babyrotte. Men den fæle stemora er fremdeles dyrehater, så Sol må gjemme rotta godt. Og hva er det egentlig med den skumle fyren Birger som selger hamburgere utenfor skolen hver dag, hvorfor dukker han plutselig opp hjemme hos Sol og påstår han kjenner lukten av rotte? Vel, du vet tittelen på boka, så du har kanskje en anelse om hva Birger er ute etter? Sol får i alle fall nok å gjøre med å beskytte seg og rotta fra både stemora og Birger…

Forfatteren David Walliams er ellers kjent som komiker i TV-serien Little Britain. Rotteburger er den tredje av bøkene hans som er oversatt til norsk. Liker du Rotteburger (boka, altså…) bør du sjekke ut Gangsterbestemor og Den rikeste gutten i verden også.

Dette er ganske bestialsk og rå humor for junior, og det er ikke bare Tony Ross’ illustrasjoner som gjør at jeg får assosiasjoner til Roald Dahl. Her er de onde VELDIG onde og stygge, og heltene er kanskje små, men ekstremt modige og med hellet på sin side, så det ender godt til slutt.

Litt pussig at forlaget i vaskeseddelen har skrevet: «Stemoren er så lat at Sol må hjelpe henne med å pille seg på nesen.» Mens det s 17 står: «Hun var så lat at hun ville at Sol skulle pille henne i nesa…» (Sitatene viser også manglende konsistens i forhold til -a og -en-endinger.)
Ble man ikke helt enig med seg selv i hvilken kvalmeskala man skulle legge seg på?

Noen uttrykk virker litt vanskelige i ei barnebok, for eksempel s 92: ”legitime gjøremål”, s 100: ”autoritære tonen" og 269 ”ikke ubetydelig vekt”.
Jeg finner ellers noen småfeil (eks s 266, her er både ”sparka” og ”sparket” brukt i samme setning) og synes språket kunne flytt enda bedre om man luket vekk unødvendige småord og sjekket setningsoppbygningen, med tanke på: lyder dette som godt norsk, eller lyder det som oversatt engelsk?

Men alt i alt er dette ei bok å anbefale for unger fra 8-9 år, så sant de tåler litt røff humor.

mandag 8. september 2014

«Løp : en roman om hvordan joggebølgen tok en mann» av Øystein Lie

Utgitt av Kvalshaug forlag 2014

Vemund har et mål: Å komme under 40 minutter på 10 km. I jakten på å forbedre tiden lar han lite være uprøvd. Han investerer i alskens dyrt utstyr og bruker masse tid på trening; jobb og familie kommer i annen rekke. Så gjenstår det bare å se om Vemund når målet og om det han oppnår er verdt innsatsen…

Da jeg valgte å lese denne romanen, var det mest fordi den handler om løping. Jeg trener av og til selv, og regnet med at jeg kunne kjenne meg litt igjen i problemstillingene. Det gjorde jeg jo også. Diskusjonene om hvilke sko som er best, eller skal man ha sko i det hele tatt, hva slags intervalltrening som gir best effekt – alt dette har man hørt før.

Slik boka blir presentert, med undertittelen ”en roman om hvordan joggebølgen tok en mann”, tror jeg ingen blir overrasket over hva boka handler om og hvordan det kommer til å gå med hovedpersonen. Boka er slik sett lite spennende, den fortelles rett fram og med nokså flat spenningskurve. Jeg tror den vil interessere folk som løper selv – med mindre stoffet er altfor kjent fra før – og muligens de som ikke liker å trene, for her kan de jo se hvor galt det kan gå, så får de kanskje ”bevis” for at det er riktig å ta avstand fra fysiske utskeielser…

Boka inneholder en del småfeil, kall det gjerne trykkfeil, som
s 15 ”… kan jeg vil bli skadet”,
s 49 ”sitrusfagrede”,
s 51 ”… husene, tærne og bygningene…”

Av og til stusser jeg over noen ordvalg, som for eksempel s 58, der Vemund henter en kopp fra ”fellesskapet” der han jobber. Eller s 175: ”uvante høyder”, eller s 223, der byen er ”bedekt med snø”. Er det tilsiktet, eller er det en glipp?
Alt i alt vil jeg nok si at den siste korrekturen kunne vært gjort noe grundigere.

«Løp» er forfatterens debut.

tirsdag 2. september 2014

«Tryllemannen» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2014

Otto holder seg mye for seg selv. Av og til panter han flasker og får penger nok til litt godteri, eller han rapper litt penger fra mor eller mors venninner om mulig. Da hender det noen gutter kommer og vil smake godteri og de kan prate litt, men guttene har egentlig fått beskjed hjemmefra om å holde seg unna Otto.
Mora formaner stadig om at Otto ikke skal finne på noe tull, men ellers bryr hun seg ikke mye. Ganske ofte går Otto omkring i skogen. Det er der han treffer Tryllemannen. Han har sjokolade og han kan trylle, av og til kjærtegner han Otto, stryker ham på nakken eller magen, men sier: "Jeg skulle ikke ha rørt deg, ikke gjort deg noe. Ikke om du var naken engang."

Denne romanen er fæl og fin på samme tid. For meg som voksen er det nervepirrende lesning. Det aner meg at seksuelle overgrep vil finne sted, og det gjør det da også, selv om ikke de aller verste skjer med Otto. Otto blir derimot den som oppdager hva Tryllemannen gjør av helt uakseptable ting mot en av de andre guttene, og som angir Tryllemannen, slik at han blir tatt.
Kanskje tenker forfatteren at Otto har fått nok som det er, slik at han skåner ham for de verste seksuelle overgrepene? Men Ottos historie viser hvordan barn som ikke har det greit, lett kan bli offer for overgripere, sultne som de er på kontakt med andre, og det å bli sett og satt pris på.

Jeg blir fascinert av hvordan Ingvaldsen har greid å skape bilder og stemninger ved ikke å si mer enn han må. Han viser med enkle, men tydelige streker hvordan Otto har det hjemme og på fritiden mens han er overlatt til seg selv, uten å forklare eller tolke. Dette er rett og slett godt litterært håndverk, tenker jeg.
Men: Akkurat dette som gjør boka spennende og ekstra leseverdig for meg som voksen leser, er jeg usikker på hvordan vil fungere når det er barna som leser. De vil antakelig synes synd på Otto som av og til må gå sulten, som må vaske klær selv uten å ha peiling på hvordan det gjøres, som stadig må flytte og som ikke har noen å leke med. Men vil de forstå at Otto er utsatt for omsorgssvikt og at det ikke burde vært sånn?
Og hva forstår de av møtene mellom Otto og Tryllemannen? Skjønner de at Otto heller burde løpt sin vei, holdt seg langt unna Tryllemannen og heller sagt fra til en voksen om han som bor i skogen, oppfører seg litt merkelig og gir godteri til ungene? Eller vil de tenke at Otto var heldig som i alle fall hadde Tryllemannen å være sammen med, synd bare at noen ting han gjorde var litt ekkelt og merkelig? Vil de skjønne alt som ligger under overflaten av de ytre handlingene? Vil de skjønne at kanskje kjenner de selv noen gutter eller jenter, som har det tilsvarende vanskelig og som trenger hjelp?

Jeg tror dette er en roman man helst bør lese sammen med barna. For dette er en barnebok, beregnet for unger fra 9 år og oppover. Som utgangspunkt for en samtale om overgrep mot barn, kan den fungere bra.

Vanskelig og tungt tema. Og vanskelig å anbefale denne direkte til barna, tenker jeg, men til voksne? Absolutt!

«Agnes i senga» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal 2012

Kjæreste og samboer William har gjort det slutt med Agnes. En selvmedlidende Agnes får låne en leilighet faren eier og egentlig leier ut til Åsa Wallander, men mens Åsa er i praksis nordpå noen uker, kan Agnes bo der.
Agnes gir Åsas seng en sentral plass i stua, og der legger hun seg til for å sørge. Hun sløver seg ned med piller og dårlig TV og synes skrekkelig synd på seg selv. Men av og til må hun ut av leiligheten og noen mennesker treffer hun, enkelte av disse møtene viser seg å gi henne litt annet å tenke på enn sin egen sørgelige situasjon. Og gjennom tilbakeblikk på ting hun har opplevd sammen med William, begynner det å ane kanskje henne like gjerne som oss at hun har det best uten ham, og heller bør finne en annen hun kan bli glad i...

Jeg synes boka var lettlest og underholdende. Herved anbefalt!

tirsdag 19. august 2014

«Jernjomfruen» av A.C. Gjersøe

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Vi er like utenfor Tønsberg, desember 1981. Alice har nettopp avsluttet en runde julebakst og lagt den lille sønnen sin til sengs. Hun skal bare en kjapp tur ut med bikkja i den kalde vinterkvelden, men den lille lufteturen viser seg å bli skjebnesvanger, for hun kommer aldri tilbake til huset. Politiet får aldri løst saken og tretti år senere er Alice fortsatt ikke funnet.
Så forsvinner to kvinner til fra samme område, og man spør seg om disse sakene muligens kan ha en forbindelse…

Dette synes jeg var en spennende og engasjerende kriminalroman. Forfatteren har lykkes i å bygge den på en velfungerende måte ved å porsjonere spenningen i passelige doser. Det var kanskje et sted midt i romanen jeg syntes den gikk litt på tomgang, men stort sett var det fin framdrift.
Persongalleriet består av flere markante typer, som spiller godt med rundt hovedpersonen, journalisten Ida Gabler. Det er flere velkjente trekk i romanen, som at den omfatter bruk av et gammelt torturredskap, at krimhistorien har sammenheng med noe som skjedde for lenge siden, nærmere bestemt andre verdenskrig, og at gamle, gjemte gjenstander og hemmeligheter dukker opp til overflaten.

Språket er stort sett lett og godt. Enda kunne man vasket språket litt bedre, slik at man for eksempel alltid fikk infinitivsmerket på riktig sted (eks s 346: …”og å alltid yte…”), bøyde verbene riktig (s 235: ”smalt hodet ned i isen” og s 249 ”rant ned dørene”), fått et mer effektivt språk ved å luke vekk unødvendige småord (eks s 235: ”smalt hodet ned i isen” – hvorfor ikke bare ”smelte hodet i isen”?) og beskrivelser som virker merkelige/utydelige. (Eks s. 254: ”opphevet resepsjon”, s. 191: ”tofløyet dør” og s 319 "... magen var merkbart større enn resten av kroppen".) Og kanskje kunne forfatteren noen steder kuttet unødvendig utenomsnakk, som s 173-174 hvor det omstendelig gjøres rede for hvordan Ida har gjort avtale med den pensjonerte politimannen Rolf Knive, hvordan hun kjører dit, hvordan huset hans og han selv ser ut osv.

Forfatteren har tidligere skrevet serieromaner, Jernjomfruen er hennes krimdebut, og alt i alt synes jeg dette er godt arbeid. Altså en kriminalroman jeg anbefaler, og jeg leser gjerne mer av samme forfatter.


torsdag 14. august 2014

«Supersommer … eller? : den sommeren da ingenting ble helt som det skulle …» av Nina Elisabeth Grøntvedt

Utgitt av Aschehoug 2014

Oda fra «Hei, det er meg» og «Absolutt ukyssa» er tilbake! Hun er snart ferdig med sjuendeklasse og det er mye som skjer på venne- og kjærestefronten. Det er noen sterke jenter i klassen som styrer fælt med hvem som bør spørre hvem og når. Endelig er det sommerferie og det går an å slippe litt unna alt maset. Oda skal på sommerleir. Hun gruer seg, for hun kjenner ingen av dem hun skal være på leir med, og det passer litt dårlig å reise bort mens hun går og er forelska og forsøker å kvinne seg opp til å spørre Alfi om de skal være sammen…

Denne romanen handler mye om forelskelse, kjæresteopplegg og forviklinger. Jeg tipper det er mange som kommer til å kjenne seg igjen...
Jeg likte de to første bøkene om Oda veldig godt, og har faktisk gledet meg til å lese årets bok. Kanskje var det forventningene mine som var for høye? Eller ble handlingen litt for forutsigbar? Jeg ble ikke like begeistret for denne boka, i alle fall. Jeg synes tonen i boka er litt høyrøstet, slik det understrekes ved hjelp av store bokstaver, uthevinger og utropstegn, og det tilsettes mye unødig fyll i form av gjentakelser og tomme fraser. Det virker absolutt autentisk, slik ville nok ei jente i tolv-trettenårsalder ordlegge seg i dagboka si, spørsmålet er om det likevel kunne vært mulig å gjøre lesingen glattere ved å stramme inn litt her og der, og samtidig bevare et autentisk preg.

Ikke toppkarakter fra meg, altså, men jeg vil likevel fortsette å anbefale bøkene om Oda til unge lesere. Jeg kommer også til å lese fortsettelsen om Oda når den kommer. For jeg regner nesten med at forfatteren har mer på lager!

PS: De to første bøkene om Oda ble utgitt på Omnipax forlag

mandag 11. august 2014

«Duft av parfyme» av Kathleen Tessaro

Oversatt av Eva Ulven
Utgitt av Silke forlag 2014

Forlaget sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

Vi er i midten av 1950-årene i London. Grace Munroe mottar et svært overraskende brev fra et advokatkontor i Paris; hun informeres gjennom brevet om at hun er hovedarving etter Eva d’Orsey, en kvinne hun aldri har hørt om! Hun reiser til Paris for å ta hånd om det praktiske omkring arven, samtidig ønsker hun å finne ut hvem den mystiske kvinnen var og hvilke forbindelser det er mellom dem, som gjorde at Eva ønsket Grace som sin arving.

Fortellingen skifter mellom å følge Grace og Eva, og hopper derfor fram og tilbake i tid. Men kapitteloverskriftene gjør at det er lett å holde følge i disse hoppene.
Vi som leser får gjerne litt mer informasjon, litt tidligere enn Grace, og vet eller kan gjette oss til sammenhengene en stund før de går opp for henne.

Historien, personene og miljøene engasjerer, så dette er en roman jeg kan anbefale.

mandag 4. august 2014

«Bare en time til» av Sanne Mathiassen

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Hovedperson og jeg-forteller i romanen er ei jente på 16 år. Mora er død, hun tok livet sitt ved å henge seg i kjelleren, og det var jenta som fant henne. ”Jeg” fant også noen fotspor etter mora i snøen utenfor huset. Dem har hun tatt vare på og lagt i fryseren. Hun spiser av de frosne sporene; da føler hun seg nær mora.
Far er deprimert, han ligger for det meste inne, går sjelden eller aldri ut, mens lillesøster har flyttet til tanta, moras søster. ”Jeg” må gå til psykolog. Til samme psykolog går også Jonas, en gutt i klassa som ”Jeg” er interessert i.

Denne ungdomsromanen er kort og lettlest, selv om tema er tungt. Slik romanen slutter, er det usikkert hvordan det skal gå med jenta, etter at man en stund fornemmet en positiv utvikling. Det kjennes greit at slutten er åpen, men kanskje kunne den vært litt mer optimistisk?

Interessant og fengende om vanskelige tema.


«Høyt henger de og søte er de» av Karin Brunk Holmqvist

Oversatt av Kirsti Vogt
Utgitt av Silke forlag 2014

Forlaget sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

Ekteparet Gunnar og Berta har solgt huset og flyttet til en lettstelt leilighet. De savner huset litt, så det er godt de har hytte i en kolonihage i nærheten, der de har nok å pusle med både innvendig og utvendig. Det er ekstra hyggelig å være i kolonihagen på grunn av ekteparet Hjördis og Konrad, som de ble kjent med der og har blitt fine venner med. Dessverre er ikke akkurat alle i kolonihagen like hyggelige... Spydige Holger overværer at Gunnar kjøper blomster han har tenkt å gi kona, og legger så ut rykter om at Gunnar er på frierføtter. Tenk om Berta skulle få høre nyss om noe slikt? Da ville hun blitt fryktelig lei seg, vet Gunnar. Derfor får han virkelig imot Holger og pønsker ut en intrikat hevn…

Den første boka jeg leste av Holmqvist likte jeg godt – «Potensgiverne». Ingen av romanene som har kommet på norsk siden, er på samme nivå som den. Kanskje er det aller mest fordi jeg synes lesten Holmqvist bygger alle romanene sine over, er blitt oppbrukt for lengst. Det er koselig, bevares, men det skjer utrolig lite, og det flyter over av uinteressante detaljer om interiør, måltider, små og store gjøremål. Og hovedpersonene virker altfor stakkarslige og utenfor til at det er sannsynlig – det er som det koketteres med alderdom når de eldre her savner telefoner med snurreskiver og synes 250 kroner er altfor dyrt for en fest med mat og dans.
Men en positiv ting med denne romanen må nevnes, nemlig Gunnar og Bertas småkjekling, for her var det en del artige replikkutvekslinger.

Litt pirk: "Gonggong" står det både s 105 og 199 - det skal på norsk staves "gongong".

Det er sikkert lesere for denne romanen også, men for meg blir dette for tynn handling og for enkelt presentert.

tirsdag 29. juli 2014

«De håpefulle» av Nicolai Houm

Utgitt av Tiden 2013

Vi møter søsknene Thea, Joachim og Christoffer som vokser opp på beste vestkant. Hun blir ballettdanser, Joachim forfatter og Christoffer prest. Vi følger dem fra barndommen av og blir også godt kjent med foreldrene Arne og Elise. Gjennom disse menneskenes historier får vi høre om kjærlighet og svik, får se deres strev for å nå sine ambisjoners mål.

Denne romanen er bredt anlagt og omfangsrik også rent fysisk (669 s). Det er mye som fanger interessen her, men når boka er såpass stor, kan man vel nesten ikke unngå nivåforskjeller/ujevnheter. Persongalleriet er stort, tidshoppene og perspektivskiftene gjør lesingen noe krevende, og etterpå sitter jeg med et inntrykk av at ideen kanskje fløt litt for mye ut, kanskje på grunn av at forfatteren gikk litt vel bredt ut.


Det er mye fortellerglede her, historien er presentert med stø og sikker fortellerstemme, og språket flyter godt. Liker du bøker som gir litt å tygge på, kan du trygt velge denne.

«Jeg & Kaminski» av Daniel Kehlmann

Oversatt av Sverre Dahl
Utgitt av Gyldendal 2014

Vi blir introdusert for journalisten Sebastian Zöllner idet han er ute og reiser, på vei for å intervjue den kjente kunstneren Manuel Kaminski; Zöllner har nemlig fått i oppdrag å skrive hans biografi. (Hvor kjent Kaminski egentlig er, sås det nok noe tvil om videre utover i romanen. Muligens er han blitt glemt, eller var han bare ikke spesielt god likevel?) Kunstneren er blind, gammel og kanskje døende, tenker Zöllner. Om kunstnerens dødsfall skulle sammenfalle med utgivelsen av biografien, ville det være gunstig med tanke på salget, så dette er et prosjekt som må taimes…
Da Zöllner kommer til kunstnerens hjem forventer han å bli møtt med den ærbødighet og respekt han synes han fortjener, og kanskje bli invitert til å bo der mens han arbeider med biografien. Men det skjer ikke. Kunstnerens datter virker overbeskyttende overfor sin gamle far og følgelige lite hjelpsom, mens kunstneren selv oppfører seg eksentrisk og ustadig, heller ikke han spesielt villig til å stå til tjeneste for at Zöllner skal komme noen vei med prosjektet sitt. Zöllner finner ut at han virkelig må være snedig om han skal få kunstneren til å snakke om de viktige tingene, kanskje til og med opptre noe uetisk…

Tonen i romanen får på humoristisk vis fram hvor selvsentrert journalisten er; noe som også kommer til uttrykk allerede i tittelen, siden det er JEG og Kaminski, ikke Kaminski og jeg. Selv om journalisten ser opp til kunstneren (eller later som?) setter han seg selv og sin karriere høyere.
Den selvsikre tonen til tross: Det kommer tidlig fram hvor liten grunn Zöllner har til å være fornøyd med seg selv og livet sitt. Forfatteren gjør ikke bare narr av pompøse og selvgode journalister; også den nærmest tilbedende beundringen kunst og kunstnere kan bli gjenstand for blir latterliggjort.

Jeg ble overrasket over hvor morsom og lettlest denne romanen var. Anbefales!

fredag 25. juli 2014

«Hvem er du, Alaska?» av John Green

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Gyldendal, 2013

Miles begynner på Culver Creek pensjonatskole. Romkameraten viser seg å være en fin fyr som gjerne tar hånd om en nykommer og introduserer ham for skolemiljøet og vennegjengen sin. I denne gjengen hører også Alaska til, en vilter og vakker jente som Miles raskt forelsker seg i. Selv om Alaska har kjæreste, er hun ikke fremmed for å oppmuntre Miles, så hvem vet…

Denne ungdomsromanen er John Greens debutroman. Kapitteloverskriftene som teller ned mot en spesiell dag, og siden forteller hvor lang tid det er gått siden det fatale skjedde, skaper en viss spenning rundt hva det er som skal komme til å skje – man får følelsen av at det ikke er noe hyggelig. Men så bidrar denne opp- og nedtellingen til at lufta går litt ut av ballongen mot slutten av boka.
Ikke les videre her nå, om du ikke har lest boka og vil bevare spenningen. Den følelsen man får av at det skal skje noe fælt, holder nemlig stikk.

En roman om det å være ung og søkende, som også tar opp temaene forelskelse, død og sorg.


tirsdag 15. juli 2014

«Kardemommeloven : en kjærlighetsroman» av Ellen Mette Finsveen

Utgitt av Vigmostad & Bjørke 2014

Malins og Anders’ veier krysses igjen etter mange år. De var en gang kjærester, men da hun reiste til utlandet for ett år og han rotet med ei anna jente imens, ble det slutt.
Når de møtes igjen, er hun samboer med Kristian, en bunnsolid (men kanskje litt vel traust?) mann som står klar for å etablere familie med Malin når hun vil, mens Anders er den kjekke single legen som lever livet og utnytter til fulle det draget han har på damene.
Tittelen på romanen skriver seg fra Anders’ holdning til livet og damene: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»

Romanen er forfatterens debut, og det er en fin debut. Dette er lettlest og underholdende. Tonen er lett og humoristisk, bare av og til bikker det på en uheldig måte over mot flåsete, som helt på slutten, eksempel s. 338: «Byen tynnes ut og blir til barskog, og halvparten av bilene inneholder zombier på vei til Lillestrøm.» og s 340 der noen håndbagasjetraller er ”griseparkert mellom to bord.” Slike uttrykk er med på å ødelegge for det øyeblikket av høytidelighet og sterke følelser som det ellers bygges opp mot.

Jeg oppdaget noen grammatikalske feil her og der, som da/når-feil, og språket kunne vært mer variert. (Her kunne forlaget gjort en bedre jobb.) For eksempel s 51-52, der ordet ”bra” brukes 3 ganger tett på hverandre:

«Forresten, Tommy, du har ikke sagt noe om hvordan det var i Statene. Var det bra?» sier Georg idet vi kommer inn på kjøkkenet.
«Statene, det må jo være bra. Hva likte du best?» spør Kristian.
«Vi hadde det veldig bra, …»

Jeg synes kanskje persongalleriet er litt stort og uoversiktlig – det var ikke alle vennene til Anders og Malin jeg greide å skille helt – men dette er bare små innvendinger. Jeg synes dette er en god debut og kan godt tenke meg å lese mer av samme forfatter.

Liker du feelgood/chick-lit og kjærlighetsromaner, er dette boka for deg.

«Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til» av Liv Marit Weberg

Utgitt av Aschehoug 2014

Denne ungdomsromanen handler om ei jente som flytter på hybel fordi hun skal begynne å studere. Ja, det er visst en plan der i utgangspunktet, men så blir det ikke noe av det der med studier. Jenta får en kjæreste, men det holder ikke så lenge, for han ser sånn på henne og vil vite ting om henne for å bli bedre kjent, og hun føler at hun ikke kan gi ham det han forventer. Etter ti måneder som stort sett fylles med lediggangens ingenting, er det slutt på utbetalingene fra Lånekassa, og jenta ser seg nødt til å finne en jobb...

Stemmen i denne romanen fremstår som litt tafatt og ubehjelpelig, og slik handlingen utvikler seg, virker heller ikke den spesielt planlagt eller villet. Man kan si dette kler hovedpersonen og historien. Romanen er humoristisk, men med alvorlige undertoner. Det er ikke lett å være ung, kanskje særlig ikke i dag, da de unges forventning til seg selv og egne liv er skrudd veldig høyt opp. Hva med ungdom som ikke vil noe spesielt, som bare lar livet skje; har de en plass, har de en mulighet?

«Leserne i Broken Wheel anbefaler» av Katarina Bivald

Oversatt av Gøril Eldøen
Utgitt av Gyldendal 2014

Den unge kvinnen Sara kommer til Broken Wheel for å besøke Amy, ei eldre dame hun har brevvekslet med og fått fin kontakt med. Det er særlig interessen for litteratur og lesing de har delt.
Dessverre viser det seg at Amy er død, så hva nå?
De andre innbyggerne i Broken Wheel tar hånd om henne, og hun får bo i Amys hus inntil videre. Sara synes hun kjenner flere av innbyggerne der etter å ha lest Amys brev, og så får hun en ide om hvordan hun kan hedre Amys minne, nemlig ved å lage en bokhandel og presentere alle bøkene hennes i den.
Da Saras turistvisum etter to måneder er i ferd med å gå ut, klekker innbyggerne i Broken Wheel ut en ide i håp om å kunne beholde henne hos seg…

Dette er en grei feelgood-roman for deg som liker litteratur og kjærlighetshistorier.
Jeg synes ikke språket i romanen er spesielt godt, og jeg kom heller ikke helt inn under huden på noen av hovedpersonene (kanskje fordi persongalleriet er såpass stort), så for meg mangler det litt på at jeg vil gi toppkarakter.

søndag 29. juni 2014

«Herr Fikrys litterære liv» av Gabrielle Zevin

Oversatt av Lisa Vesterås
Utgitt av Silke 2014

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

A.J. Fikry driver bokhandel på øya Alice utenfor Cape Cod, USA. Å drive bokhandel når man er skikkelig lesehest skulle man tro var selve drømmeyrket, men for A.J. gir ikke jobben gir særlig mening eller glede lenger, etter at kona – som var medeier – ble drept i en bilulykke. Faktisk er han blitt ganske bitter og gretten, og markedskonsulenter som kommer innom for å presentere bøker, kan risikere en temmelig kjølig mottakelse.
Heldigvis er A.J. eier av ei svært sjelden og verdifull bok; så har han noe å falle tilbake på om han ikke orker å drive bokhandelen lenger.
Men akk: Den verdifulle boka blir en dag stjålet, og det skjer dessuten noe annet merkelig og ubehagelig. Ubehagelig med det samme, i alle fall, men etter hvert betyr disse hendelsene at A.J.s liv får en viktig og fruktbar vending…


Er du glad i bøker og litteratur, så vil du nok like denne romanen. Da jeg grep til den, lurte jeg på om den kunne ha noe av den samme stemningen som «84 Charing cross road» av Helene Hanff, men denne synes jeg framstår som lysere og mer humoristisk, til tross for noen ganske dystre skjebner.
Boka har interessante hovedpersoner, det skjer uventede ting, tonen er underfundig og humoristisk, boka har ganske vittige dialoger og mange litterære referanser, særlig til amerikanske forfattere og noveller. Kanskje lesere av Herr Fikrys litterære liv blir nysgjerrig på titler som omtales, og vil lese dem selv? Da er det greit å få på plass med én gang at boka «Sen blomstring» av Leon Friedman, er fiktiv...

Denne romanen vil først være i handelen fra september 2014.

«Sjansespill» av Simone Elkeles

Oversatt av Hanne Cath. Brække
Utgitt av Gyldendal 2014

Derek blir kastet ut av internatskolen han går på etter å ha gjort et utspekulert pek. Siden faren hans er utstasjonert i marinen, har han ikke noe annet valg enn å henge med stemora og stebroren når de flytter hjem til stemoras far og søster. Stemoras søster Ashtyn er på Dereks alder, og det lover ikke godt for forholdet mellom dem at de straks fyker i tottene på hverandre. Men etter hvert finner de ut at de kan ha mer til felles enn de først trodde…

Denne ungdomsromanen er bygd over samme lest som trilogien «Perfekt kjemi», «Brennende hjerter» og «Grenseløs kjærlighet», det vil si at han og hun forteller i annethvert kapittel. Det er et greit grep som skaper god flyt og gir liv til fortellingen. Kjærlighetshistorien er det bærende elementet, og vi aner vel helt fra starten hvordan dette skal ende, likevel er det underholdende å følge de to på den strabasiøse ferden fram til punktet hvor de endelig får hverandre.
Historien er temmelig amerikansk og klisjepreget, med vakre mennesker og store følelser, men jeg lot meg så absolutt underholde. Likte du «Perfekt kjemi-trilogien» vil du nok like denne også.


«Sjansespill» er første roman i en serie.

«Revolvergutten» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2014

Robins far er kriminell. Det gjør at Robin nyter en viss respekt fra klassekameratene. Ikke at de har så lyst til å være med ham, det er vel mer som om de skyr ham, redd for å havne i trøbbel om de omgås ham. Unntatt Martin, da. Martin som ikke får lov hjemme til å henge med Robin, men som gjør det likevel, kanskje mest fordi han tror Robin kan lære ham å rane og bruke våpen? Martin er forresten litt lekk; han forteller videre ting han ikke bør…

Boka gir en titt inn i et spesielt oppvekstmiljø; hvor troverdig det er beskrevet, er vanskelig for meg å bedømme.
Det skjer spennende ting, som dreier seg om gjemte våpen og stjålne penger, og en gjeng skumle russere som mener seg lurt av Robins far.

Selv om Robins liv er spennende, slik han uvegerlig blandes inn i farens geskjeft, får vi forståelsen av at det ikke er særlig all-right å leve med denne typen spenning.

Spennende, handlingsmettet lesning for gutter og jenter, som også beskriver et fint far-sønn-forhold. Fra 9 år.

onsdag 25. juni 2014

«Ut av ilden» av Ingvar Ambjørnsen

I denne romanen møter vi forfatteren Alexander Irgens, som har gjort suksess med en rekke kriminalromaner med hovedpersonen Stig Hammer, og blir hyllet både hjemme og ute. Det later ikke til at Irgens selv setter kriminalromanene så høyt; han har skrevet andre og bedre ting, mener han selv, men det er selvfølgelig fristende å gi leserne det de vil ha og betaler for, selge store opplag og tjene masse penger. Vi følger Irgens på lansering av den sjette Stig Hammer-romanen på Lillehammer, og på en rekke andre stunt i inn- og utland.

Forlaget presenterer dette som en «underholdende roman om forlagsbransjen», som «drøfter den stadig økende råskapen som skal til for å holde på et stort publikum. Men dypest sett er den en roman om svik og unnfallenhet, om en forfatter som vet at han ikke har vært tro mot seg selv.»
Sitatet kjennes dekkende for min egen opplevelse av romanen, og tema er i høy grad aktuelt i forhold til diskusjoner om (særlig) kriminallitteraturen jeg har registrert på nettet og i massemedia.

Jeg leste romanen med interesse, men fikk en følelse av at Ambjørnsen skriver som en annen enn seg selv, det hjelper ikke at Alexander Irgens har de samme initialene (dog i omvendt rekkefølge) som Ingvar Ambjørnsen og opprinnelig kommer fra Larvik, heller ikke det faktum at de to har en del andre ting felles; det var et eller annet med tonen i romanen som virket noe fremmed fra hvordan jeg har opplevd Ambjørnsens stemme tidligere. Irgens virker selvopptatt, pompøs og ganske blind for hva som foregår ved siden av seg.

Kan man si at romanen har noe ujevn kvalitet? Den har fine, nesten poetiske beskrivelser av natur og miljø i den ene ytterkanten, mens det i den andre ytterkanten finnes scener og replikker preget av klisjeer og forfatterens behov for å ha et rett-ut-av-posen-talerør. Her snerres og glefses det i flere retninger, blant annet mot Ambjørnsens eget forlag, Cappelen Damm.

Kanskje er det blandingen av oppgjøret med forlags- og mediebransjen (som skal være underholdende, men av og til skjemmes av en i overkant bitter undertone), kombinert med den mer saklige, alvorlige tonen – som totalt sett blir litt disharmonisk? Jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva som får meg fra å bifalle denne romanen hundre prosent.

Men som sagt: Jeg leste romanen med interesse, og jeg leste den fort.
Ifølge et intervju med Ambjørnsen i Dagbladet 19. mai i år, er ”Ut av ilden” en form for oppfølger til ”Natten drømmer om dagen”. (Som jeg ikke har lest.)

søndag 22. juni 2014

«Så» av Morris Gleitzman

Oversatt av Jan Chr. Næss
Utgitt av Gyldendal 2010

Vi er i Polen i 1942, og møter igjen Felix og Zelda fra «En gang». De er på flukt fra nazistene. Felix er jøde, Zelda er barn av nazister, men hennes foreldre ble drept av polske motstandsfolk. Da vi forlot dem i «En gang» brøt de seg ut av et tog med fanger på vei til en utryddelsesleir. Felix har lagt en plan om at han og Zelda skal finne noen voksne som kan være foreldre for dem og beskytte dem. De er heldige og finner Genia som bor alene på en gård mens mannen er borte, og hun tar seg av dem. En stund.

Denne boka er bygd over samme lest som «En gang». Hvert kapittel innledes med ordet ”” og deretter et avsnitt i fortid. Deretter går forfatteren over til å fortelle i presens. Det får meg til å tenke at forfatteren kanskje ønsker å gi inntrykk av at det er en gammel mann som forteller, og som dykker så dypt ned i minnene at det er som om han gjenopplever det som skjedde for lenge siden. Også for denne boka mener jeg ordforrådet gir spor om at det ikke er et barn som forteller, selv om jeg nok synes barneperspektivet for øvrig er troverdig.


Romanen er sterk og god; dette er dramatisk og følelsesmessig engasjerende lesning. Felix er 10 år gammel, Zelda er bare 6, og det er altså Felix som forteller. Bøkene kan lære barn om ideologier, krig og ondskap, men egner seg kanskje best for høytlesning, slik at barn og voksne kan snakke sammen og bearbeide det de leser.

mandag 16. juni 2014

«Tims tragedie» av Elizabeth LaBan


Oversatt av John Grande
Utgitt av Cappelen Damm 2014

Duncan er tilbake på kostskolen Irving for å starte på avgangsåret sitt. Fjerdeklassingene, det vil si avgangselevene, har alle rom i en egen avdeling av skolebygget, og etter en gammel skikk, ligger det en «skatt» på rommet til hver enkelt, gitt av den som bodde på rommet året før. På Duncans rom ligger det etter rommets tidligere beboer, albinoen Tim, noen CD-er. Disse CD-ene viser seg å inneholde Tims beretning om bakgrunnen for en skjebnesvanger hendelse foregående år, en hendelse Duncan selv var delaktig i.

Denne ungdomsromanen skifter mellom å fortelle Duncans og Tims fortellinger, der Duncans fortelling fungerer som en rammefortelling for Tims. Måten historien rulles opp gjør dette til spennende og engasjerende lesning. Her er gode doser med romantikk og drama lagt til det tradisjonspregede, stemningsfulle miljøet på en amerikansk kostskole.

onsdag 11. juni 2014

«Malstrøm» av Caterina Cattaneo

Utgitt av Gyldendal 2014

Live er ferdig med videregående og skal på interrail. Hun gleder seg til å komme seg vekk, være for seg selv, glemme alt det strevsomme hjemme.
Men så setter hun seg på feil tog. Hun hadde tenkt seg til København i første runde, men har satt seg på Trondheimstoget. Typen som gjør henne oppmerksom på det, sier hun har tid til å hive seg på riktig tog, men hun velger likevel å bli sittende. Det er noe med denne Robert; han er veldig kjekk og virker hyggelig.
Slik ender Live opp i Trondheim sammen med Robert. De deler interessen for dykking, og Live blir med til Kolvereid for å dykke etter et vrak. Men i forbindelse med at Robert har lånt bilen til en kompis der det ligger last de aldri ville hatt med om de hadde visst om den, skjer det ting…

Denne ungdomsromanen har mye spennende ytre handling og kan sikkert fenge både gutter og jenter.

For meg er det enkelte ting som trekker litt ned. Jeg synes for det første det er brukt altfor mye engelske ord og uttrykk. For det andre føles flere av dialogene stive og kunstige. For det tredje synes jeg Live og Roberts personlige problemer blir litt mye. Det blir bare plass til å berøre overflaten av det i en såpass kort roman. Samtidig peker disse temaene i retning av en annen sjanger enn spenningshistorien gjør. Man kan kanskje si at boka oppleves litt sprikende. Forfatteren kunne valgt å lage en rendyrket spenningsroman og kuttet ut i alle fall Lives vanskelige hjemmeliv. Eller hun kunne valgt å skrive en lengre roman, slik at hun kunne gravd litt dypere. Men jeg ser at forfatteren kanskje trengte vanskene Live har hjemme, for å forklare hvorfor hun drar på interrail alene.
Krimhistorien føles litt søkt eller gåtefull, siden også denne blir noe for overflatisk behandlet.

Innvendingene til tross: Romanen kan anbefales!



«Helvetesilden» av Karin Fossum

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Romanen starter med at Sejer og Skarre kalles til et mordåsted; en kvinne og et barn er funnet drept i ei campingvogn.
Men så går romanen over til å fortelle om to alenemødre, og tiden er skrudd tilbake til før mordene har skjedd: Mass som bor alene med sønnen Eddie – han er i tjueårene, og Bonnie som har sønnen Simon som er i barnehagealder.
Det er noe med Eddie som gjør at han ikke kan greie seg selv eller ha en jobb, men sammen med mora har han det greit og han hjelper til med det han kan.
Bonnie har vondt av Simon som må i barnehagen hver dag, for han trives ikke veldig godt der. Men Bonnie må jo jobbe. Hun er hjemmehjelp. Det er tungt arbeid både fysisk og mentalt, men stort sett er hun i alle fall godt likt av klientene.
Vi forstår at de to parenes historie skal veves i hverandre, men hvordan?


Denne romanen representerer en fin opptur etter forrige roman, Carmen Zita og døden.
Selv om det aner meg hvor det bærer, er det for meg spenning hele veien, slik Fossum har valgt å nøste.
Sejer og Skarre spiller små biroller i romanen, mordgåten løser seg nesten selv, men det kjennes greit slik.
Enkelte partier i romanen kan få et litt oppramsende preg, der det er mye gjøremål og beskrivelser som kanskje ikke har all verdens betydning for helheten. Men det er gode observasjoner og godt beskrevet, så det trekker ikke ned, bidrar heller til å fargelegge og skape stemning.

mandag 9. juni 2014

«Krokodilletyven» av Taran Bjørnstad ; illustrert av Christoffer Grav

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Odd er ikke spesielt modig, heller ikke særlig populær i klassen. Han blir alltid valgt sist i gymmen og han har lett får å begynne å grine, for eksempel når han blir ertet.
Klassen hans drar på besøk i Akvariet, og det er da de ser krokodillene at Odd får en ide. Tenk om han hadde en krokodille til kjæledyr! Da kom ingen til å våge å erte eller plage ham!
Da klassen besøker Akvariet igjen neste dag, lykkes Odd i å snike med seg en av krokodillebarna i sekken sin. Men når Odd ikke kan sette beina sine på golvet på rommet sitt i frykt for å bli bitt, og søsterens hamster ser ut til å ha forduftet på mystisk vis, begynner Odd å innse at planen hans kanskje ikke var så god likevel…

En lærerik historie om rett og galt, og hvorfor krokodiller ikke passer som kjæledyr.

Boka er i stort format og har fine illustrasjoner. Jeg gjetter at Odd og klassekameratene hans er 9-10 år, men jeg tror boka passer enda bedre til litt yngre barn, kanskje til høytlesning fra 5-6 år?


«Karusellmusikk : noveller» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2001

Siden jeg liker Nesbøs kriminalromaner, men egentlig ikke er så glad i krim lenger, har jeg lenge tenkt jeg skulle lest novellesamlingen hans, og nå har jeg endelig fått gjort det.
 
Dette er en fin samling noveller, synes jeg. Utførelsen er sikker, språket er godt og gir fin flyt.

Hvis man har liten tid til lesing er noveller et bra alternativ, og denne samlingen kan absolutt anbefales.

Jeg skulle ønske Nesbø ville skrive mer utenfor krimsjangeren; han klarer fint å skrive interessant og fengende "uten alt dette blodet"...

søndag 8. juni 2014

Pervoluto fyller fem år

I dag er det fem år siden jeg startet lesebloggen min. Jeg startet som blogger med Interscribo, skrivebloggen min, som jeg håpet skulle bidra til å gjøre meg synlig på nettet samtidig som jeg ønsket å dele erfaringer vedrørende skriving med andre forfatterspirer. Men så hadde jeg også lyst til å ha en oversikt over alt jeg leser, og da var det naturlig å opprette en leseblogg.

Når jeg ser tilbake på hva jeg har lest og hvordan jeg har blogget om bøkene, ser jeg at bloggingen har vært en del av læreprosessen rundt det å skrive. Jeg har lest nøye og nærsynt, for det er lærerikt å se hva andre forfattere gjør, hvilke tema de skriver om, hvordan de bygger opp spenning, beskriver personer og miljø, hvordan de uttrykker seg, hvilken ”stemme” de har.

Av de to bloggene mine, har jeg vært klart mest aktiv på Pervoluto. Det blir til at jeg leser en del bøker hvert år, og jeg blogger om nesten alt jeg leser. Pervoluto er også den av bloggene mine som er mest besøkt.
Henvendelser jeg får på e-post om Pervoluto, kommer som regel fra forlag som ønsker at jeg skal lese og blogge om bøkene deres. Jeg har takket ja til noen leseeksemplarer, men som jeg skriver i headingen til bloggen, låner jeg på biblioteket det aller meste av det jeg leser.
Jeg har også fått noen korrektur- og språkvaskoppdrag etter at forlag har lest bloggen min. De ser at jeg er en pirkete og kritisk leser, så det er klart jeg egner meg til den typen oppdrag! Av og til har jeg tenkt at jeg kanskje burde skiftet navn på bloggen min til Korrekturleseren…
Å være kritisk leser kan av og til føles som en yrkesskade. Dårlig språk kan ødelegge en leseopplevelse for sånne som meg. Ideen i boka kan være god, men med en dårlig utførelse detter de kritiske leserne av lasset.

Å blogge tar tid, og jeg for min del synes jeg må være mer skjerpet når jeg leser, om jeg har som mål at jeg skal skrive noe fornuftig om boka etterpå. Dersom jeg går veldig grundig inn på ting i boka jeg skriver om, kan det ta noen timer å lage blogginnlegget, mens de mer overflatiske innleggene gjøres i løpet av en halvtimes tid.
Jeg ser at det hender bokbloggere har valgt å legge opp etter noen år. De kommer kanskje fram til at det går for mye tid til bloggingen, og lesingen kan bli et ork når man hele tiden skal ta stilling til det man leser, mene og formulere noe om det.
Jeg har også følt det sånn innimellom – at lesingen kombinert med bloggingen blir et ork. At man nesten gruer seg til ei bok er slutt, for da bør man skrive noe ganske snart, ellers blir det bare enda vanskeligere å formulere noe.
Jeg fikk en gang en temmelig besk kommentar på Pervoluto. Da vurderte jeg å slette hele bloggen, jeg følte meg misforstått og brutalt behandlet. Men hallo!? Én kommentar!? Såpass må man jo tåle! Jeg ser jo hva enkelte andre opplever at usaklige, anonyme angrep, så det jeg opplevde var bare en bitteliten blåbær i forhold.

En annen ting er at jeg har forsøkt å etablere meg som forfatter, og det kan godt være at bloggingen min ikke er bare smart i forhold til det. Mange forfattere og forlag er blitt kritisert på bloggen min, og det kan jo være at noen har blitt såret og tar helt avstand fra meg etter det, selv om gjennomslagskraften min neppe er særlig stor med tanke på at jeg ikke har spesielt mange lesere.
Jeg mener at etablerte forfattere og forlag må tåle kritikk. Litteratur er jobben deres, og enkelte tjener ganske bra på det de holder på med. Som profesjonelle bør de ta imot kritikken på en konstruktiv måte.

Jeg kommer nok til å fortsette å blogge en stund til. Selv om det av og til kan være et ork, så er det også fint at man skjerper seg som leser, gjør seg opp en mening og formulerer noe rundt det. Det er til hjelp i jobben min som bibliotekar, og særlig fordi jeg husker bøkene bedre når jeg har blogget om dem. Om ikke annet, kan jeg slå opp på bloggen min og ta en liten repetisjon av hva jeg skrev den gangen jeg leste boka. 

torsdag 29. mai 2014

«En gang» av Morris Gleitzman

Oversatt av Jan Chr. Næss
Utgitt av Gyldendal 2010

Vi er i Polen i 1942 og møter Felix som bor på barnehjem. Han ble plassert der av foreldrene sine for noe over tre år siden. Felix er jøde, og foreldrene fikk ham til barnehjemmet for å beskytte ham. Men Felix opplever skremmende ting på barnehjemmet og bekymrer seg etter hvert så mye for foreldrene at han beslutter å forlate barnehjemmet og finne dem. Han vil se at de har det bra, og sikkert tenker han også at han vil passe på dem?
Dette blir en farefull og skummel reise, hvor Felix blir vitne til de frykteligste hendelser. I starten forstår han ikke helt hva han ser, men etter hvert går det opp for ham hvilke onde handlinger som faktisk utøves når det er krig, spesielt mot jødene. Ikke fordi de har gjort noe galt. Nei, bare fordi de er jøder.

Dette er en sterk bok. Med tanke på at målgruppa er barn fra 10-12 og oppover, kan enkelte av scenene kanskje være i sterkeste laget?

Det er Felix selv som forteller, og hvert kapittel innledes med uttrykket ”En gang”, deretter noen setninger eller et avsnitt i fortid, før forfatteren går over til å fortelle i nåtid. Det er for meg et spor om at Felix forteller dette som voksen, kanskje gammel, men lever seg veldig inn i det han forteller, slik at det er som å være til stede i handlingen på ny. Hvis jeg tolker måten forfatteren skifter tid på denne måten, kan jeg godta at Felix av og til bruker litt vanskelige/voksne ord og uttrykk. Eller også kan jeg tolke det dithen at Felix er en gutt som har lest mye og har et stort ordforråd? For det er altså enkelte uttrykk jeg finner litt for voksne til en ung gutt, som for eksempel s. 57: «Ikke sett dere til motverge.», s 112: «Jeg klarer å identifisere de to parene…», eller s 112 «Jeg kan ikke gi ham min fulle oppmerksomhet ennå…»


Romanen forteller viktig historie på en måte som beveger, engasjerer og opprører. Og jeg må lese oppfølgeren «Så», slik at jeg får vite hvordan det går videre med Felix.

søndag 25. mai 2014

«Det er her jeg skal være» av Hilde Hylleskaar

Utgitt av Gyldendal 2013

Som liten ble Martine utsatt for en alvorlig bilulykke. Mormor og morfar ble drept i den bilulykken. Martine overlevde, men ble hardt skadd.
17 år gammel sliter Martine fortsatt med ettervirkninger, de psykiske større enn de fysiske.
Hun føler seg ikke sett, som om hun ikke er der. Selv blant venner føler hun seg ensom; de forstår henne ikke, ser henne ikke som hun er. Det er som om livet hennes stoppet i ulykken, hun synes ikke hun hører til i verden lenger, og nå ønsker hun seg vekk.

Denne ungdomsromanen var interessant og engasjerende lesning. Jeg synes forfatteren har greid å skape en svært troverdig karakter og evner å gå dypt og grundig inn i problemstillingen. Hun viser Martines opplevelse av seg selv og verden på en måte som gjør at vi lever oss inn i og forstår hva hun gjennomlever, uten at hun forherliger henne. For eksempel får forfatteren tydelig fram hvor selvopptatt Martine er. Det er ikke bare hun som har problemer blant venninnene, men hun ser det ikke, full av seg selv og det hun sliter med; attpåtil beklager hun seg over at venninnene ikke bryr seg om henne, bare tenker på seg.


Språket flyter godt, boka engasjerer og er spennende, så denne kan absolutt anbefales. Men kanskje ikke til lesere som ønsker mye ytre handling.

onsdag 14. mai 2014

«Å holde pusten» av Agate Øksendal Kaupang

Utgitt av Gyldendal 2013

Jeg-fortelleren på 16 år (navnet hennes røpes ikke) og lillesøsteren bor sammen med moren. Faren har flyttet til Kristiansand, der han har fått ny familie.
Moren er psykisk syk; hun er bipolar og svinger mellom maniske og depressive perioder, og jentene blir for det meste overlatt til seg selv.

Denne romanen er forfatterens debut, og dette er en imponerende sterk førstebok. Språket er svært lettlest, her er god flyt og godt driv.
Jeg er enig med Silje i Så rart – en bokblogg, som nevner at romanen gjerne kunne vært ungdomsroman, eller den kan i alle fall anbefales til ungdom som begynner å snuse på voksenbøkene, som crossover-bok. Tema er tungt og det skjer vonde ting, men ikke verre enn at ungdom tåler det.


Romanen engasjerer. Jeg vil så gjerne at det skal gå bra med jentene, men skjønner at det ikke er lett å holde stø kurs når man blir overlatt til seg selv, og helt mangler rollemodeller for hvordan man skal takle alle livets utfordringer.


«Hvis det er flere som juger nå» av Tyra Teodora Tronstad

Utgitt av Aschehoug 2011

Rebekkas bestevenninne Agnes har forsvunnet. Rebekka, som kjenner Agnes så godt, burde vel ha ant noe på forhånd? Burde hun ikke fanget opp noen signaler, hvis Agnes la planer om å stikke av? Hva hvis hun ikke har stukket av; hva er det da som har skjedd? Er hun blitt kidnappet? Drept?

Det er litt vanskelig å skrive noe om denne romanen uten å røpe litt mer av handlingen, så er du advart. (Forresten røper vaskeseddelen noe mer også.)

Det viser seg at Agnes har gjemt seg i en leilighet som står tom – en gutt i klassen har nøkkel dit, for han vanner blomstene til eieren som er på ferie. Agnes har planlagt å rømme, og hun vil ha Rebekka med seg. Rebekka vil egentlig ikke være med. Hun tenker på alle de som bekymrer seg og skjønner aldeles ikke hvorfor det er så om å gjøre for Agnes å komme seg vekk. Agnes sier mora og ”alle” har jugd til henne, og nå orker hun ikke mer av den juginga. Rebekka synes ikke dette er noen spesielt holdbar grunn, men hun klarer ikke å si nei til bestevenninna, for hun er så bestemt.

Denne romanen begynner veldig spennende. Gjennom Rebekka får vi oppleve Agnes og "opprøret" hennes, og jeg får følelsen av at Agnes kan finne på nesten hva som helst – hun virker som en temmelig løs kanon på dekk.
Jeg synes ikke romanen helt klarer å holde spenningen og drivet. Karakteren skifter fra å være fengende gåtefull til å legge alt åpent og si ting rett fram. Litterært sett synes jeg lufta gikk litt ut av ballongen omtrent halvveis i boka.


Men denne ungdomsromanen er fin, og tar opp et interessant og viktig tema. Agnes’ mor er nemlig psykisk syk, og Agnes har det ikke noe all-right. Likevel sitter det veldig langt inne å skulle utlevere mora, noe hun må om hun skal få hjelp.

tirsdag 13. mai 2014

«Air mail : brev 1964-1990» av Tomas Tranströmer og Robert Bly

Redigert av Torbjörn Schmidt
Oversatt fra engelsk og svensk av Bjørn Alex Herrman
Forord av Jan Erik Vold
Utgitt av Flamme forlag, 2013
Omslaget er designet av Aksel Gurholt Rønsen

Den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer var vinteren 1964 på det lokale biblioteket og leste en artikkel om Robert Blys forlag og tidsskrift The Sixties. Tranströmers interesse ble vekket og han sendte etter dette en henvendelse til Bly. Omtrent på samme tid hørte Bly om en ung svensk poet han ønsket å studere nærmere, kjørte femti mil til universitetsbiblioteket i Minnesota for å låne Tranströmers «Den halvfärdiga himlen». Da han kom hjem, lå brevet fra Tranströmer i postkassen og ventet.
Slik startet en brevveksling, et litterært samarbeid og et vennskap. Tranströmer gjendiktet Blys dikt til svensk, Bly gjendiktet Tranströmers dikt til engelsk. Ofte diskuterte de i brevene hvordan ulike uttrykk best kunne overføres fra det ene språket til det andre, hvordan gjenskape en stemning, en følelse på et annet språk? Dette er interessant lesning for alle som er opptatt av språk og litteratur.
De to lyrikerne diskuterte også verdensbegivenheter og politikk, slik at brevene er med på å gi oss små tidsbilder fra perioden.
På slutten av boka er brevene sjeldne og vi forstår at de to har møttes og snakket sammen på andre måter, slik mister vi mye av sammenhengen og blir sittende igjen med litt løse biter. Så jeg ble mest engasjert av starten på boka.

Men dette var en veldig fin leseopplevelse! Jeg interesserer meg for brevskriving, denne langsomme, skriftlige kommunikasjonen, gjerne over lange avstander. Denne boka har en særegen og behagelig ro, og den ga meg også lyst til å lese dikt av de to forfatterne.

Omslaget til Air mail ble forresten kåret til en av årets vakreste bøker og vant gull i klassen Skjønnlitteratur voksen. Det er enkelt og godt funnet på - det blå og det røde merket er klistret på det konvoluttbrune, og skal etter sigende ikke være plassert likt på noen av bøkene i opplaget.

Et lite sitat fra s 295, det er Tranströmer som har ordet:
«Her er to dikt. Hodepinediktet var ikke alvorlig ment, jeg sendte det som en privat melding til Géza Thinsz som også lider av migrene. Han oversatte det til ungarsk, jeg protesterte, men han sier at det er blitt fordømt bra på ungarsk og at mange ungarere har gratulert meg. Så kanskje jeg burde føye til en note: «skrevet på svensk, men bør leses på ungarsk