onsdag 23. august 2017

«Elster, Andresen, Dahl» av Per Schreiner

Utgitt av Tiden 2017

Hovedpersonen i romanen tilbringer hver sommer ferieukene sine på hytta til kona. De er kjernefamilien på fire; mor, far og to døtre. Han er ikke overbegeistret for dette hyttelivet, men det er jo tradisjon å dra dit. Omgang med andre familiemedlemmer som bor på nabohyttene kan være krevende øvelser; noen ganger er det best å late som man ikke er hjemme når tanta kommer over for å slå av en prat. Andre ganger er ikke konfrontasjon til å unngå, da er det bare å stå i det og få det overstått.
Når ferien (endelig) er slutt og de skal hjem, kan han merkelig nok kjenne et lite snev av vemod, han også, over at de skal forlate hytta. Men så kommer han på at juleferien skal tilbringes på én av hans families hytte, og påska på en annen. Og han pleier jo å tenke: «Hvis jeg må velge en favorittdag i året, vil dagen da vi drar hjem fra påskefjellet komme høyt på listen.»Så. Det blir nok rett og slett bare deilig å komme hjem...

Jeg har lest Schreiners novellesamling «Min fars fem bad» (2015) og romanen «Henrettelse med elefant» (2016), og så med spenning fram til årets utgivelse. Jeg synes Schreiner skriver godt, og han har en mesterlig evne til å overraske med absurd morsomme handlinger og scener.
Dessverre ble jeg litt skuffet over denne romanen, og det er selvfølgelig fordi jeg forventer å bli overrasket og moret. Men her skjer det altså ikke stort, og jeg kan ikke si at jeg lo noe særlig. Mulig det er den refererende, nøkterne fortellerstilen; det føles uengasjert, flatt og fargeløst.
Kanskje er det forfatterens hensikt at det ikke skal skje stort, kanskje ønsker han å vise hvor ulidelig begivenhetsløs en sommer kan være - vi har vel alle opplevd slike, der dagens dramatiske høydepunkt er at man klør hull på et gammel myggstikk og begynner å blø.

Kanskje ville jeg likt romanen bedre, hvis jeg ikke hadde lest noe av Schreiner tidligere og stilt med null forventning til hva jeg ville møte. På grunn av tema, livet på hytta, kan man fort komme til å sammenlikne dette verket med humorserien «Neste sommer» på TVNorge. Man kan si at humoren i serien er enkel og noen ganger plump/flau, men humoren er i alle fall tydelig til stede.

Mange vil sikkert kjenne seg igjen i hyttelivets sorger og gleder, og det er jo ikke sånn at jeg vil fraråde folk å gripe til boka, men for meg ble det ikke den helt store leseopplevelsen.

søndag 20. august 2017

«Pust for meg» av Cecilie Enger

Utgitt av Gyldendal 2017

Carla skal hjem til bygda hvor hun er oppvokst, for å besøke mora som bor på aldershjem der. Med seg i bilen har hun Synne, ei ung kvinne hun ikke kjenner fra før. Onkelen til Synne jobber sammen med Carla, det er han som har koblet de to sammen, og slik ordnet skyss for Synne. I løpet av kjøreturen merker Carla at hun ikke liker Synne noe særlig. Kanskje er Carla sliten og lett tirrbar, men det er ergerlig at Synne ikke oppfatter signalet fra Carla om at hun helst ikke vil prate så mye mens hun kjører. Hun blir nødt til å delta i en samtale hun ikke er synderlig engasjert i, og Synne har en slags besserwissertone som irriterer. Så skjer det fatale: Carla mister kontroll over bilen på det glatte føret; den seiler ut av veien, utfor en skrent, og Synne blir alvorlig skadet. Strupen blir knust og hun får ikke puste. Carla er lege og vet hvordan hun kan hjelpe ved en slik type skade, men hun er i sjokk og greier ikke gjøre noe som helst, og følgen blir at Synne dør.
I tiden etter ulykken må Carla leve med følelsen av skyld. Skyld fordi hun ikke likte Synne, fordi hun håndterte bilen dårlig på det glatte føret og kunne for ulykken som tok Synnes liv, og skyld fordi hun ikke føler sorg over Synne eller orker å snakke med de etterlatte. Så vet hun også at hun er i ferd med å miste mora, som er gammel og svak. Hodet blir plutselig fullt av tanker og følelser omkring eksistens, hennes egen og andres. Da hun i tillegg merker at hun av og til skjelver på hånda - noe som vanskelig kan tolereres for en operasjonslege, blir det såpass mye å fordøye, at da hun får mulighet til å ta permisjon fra legejobben for å skrive en fagbok om anestesi, reiser hun til hjembygda, bor i huset etter mora mens hun skriver, pusler med vedlikeholdsprosjekt og er i nærheten av mora og kan besøke henne ofte.

En interessant roman om tunge tema. Kanskje synes jeg symbolikken omkring pust, smerte og bedøvelse blir litt vel tydelig, og kanskje synes jeg persongalleriet/tematikken kunne vært strammet inn. Carlas sønn og datter, og spesielt forholdet hennes til datteren trekkes inn, sikkert for å få en tre-generasjoners-kvinner-vinkling. Fagboka Carla holder på å skrive er også tema i romanen; her får vi være med på møte med forlaget og til og med utdrag fra teksten sitert. Noen færre tema og kanskje et mer bevisst valg av hva er viktigst i romanen, kunne gjort den mer spisset og enda mer bevegende og virkningsfull.

Innvendinger til tross: Boka er velskrevet og absolutt interessant og leseverdig.

onsdag 16. august 2017

«Arv og miljø» av Vigdis Hjorth

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Et arveoppgjør får sinnene i kok hos to av barneflokken på fire. De to yngste skal få hver sin hytte på Hvaler, mens de to eldste skal kjøpes ut til en takst som virker urimelig lav. Gammel dritt kommer til overflaten - hvorfor har de to eldste trukket seg tilbake, mer eller mindre meldt seg ut av familien for mange år siden?
Det viser seg at den eldste datteren - bokas hovedperson Bergljot - har vært utsatt for overgrep av faren. Disse overgrepene har hun i mange år fortrengt, spesielt siden hun - hver gang hun har forsøkt å ta opp tema med foreldrene og søsknene - har blitt hysjet til taushet eller blitt avspist med at nå finner du på, du med den elleville fantasien din! Men nå vil hun ikke tie lenger. Historien skal legges på bordet, koste hva det koste vil.

Denne romanen har fått mye oppmerksomhet i media. Jeg hadde bestemt meg for ikke å lese den, siden det fort ble kjent at Vigdis Hjorth skriver om seg selv og sin familie. Den såkalte virkelighetslitteraturen har ikke interessert meg nevneverdig, selv om jeg har lest noen romaner av denne typen som jeg har likt. Grunnen til at jeg ikke har villet lese, er fordi jeg har tenkt at jeg er ikke SÅ interessert i privatlivet til forfatter x og y at jeg behøver å lese side opp og side ned om dem. Det er ikke nok at de skriver godt, tema og innhold må interessere, har jeg tenkt.

Forfattere som velger så utpreget selvbiografisk stoff  kan nesten ikke unngå samtidig å utlevere slekt og venner. Et sted finnes en grense for når stoffet bikker over mot pinlig privat og uheldig utleverende.
Jeg har ikke noe imot at man skriver om virkelige hendelser, men jeg liker ikke at man setter klistrelappen roman på "alt mulig", jeg mistenker at det er en metode for å unngå diskusjoner og kritikk. Jeg kan jo lett bare avfeie alle innsigelser med at noe er sant og noe er funnet på, men jeg sier ikke hva som er hva!

Det popper opp mange spørsmål og problemstillinger. På sett og vis kommer de i veien for leseopplevelsen min - jeg klarer ikke bare lese boka, veldig mange forstyrrende elementer blander seg i. Det er spørsmål som: Er en tekst en roman bare fordi forfatteren og/eller forlaget sier det?
Kunne forfatteren og forlaget arbeidet mer for å anonymisere, slik at ikke familien plutselig sitter med skittentøyvasken for åpen scene, enten de vil eller ei?
Kunne forfatteren brukt fantasien til å bearbeide virkeligheten til en "ekte roman"?
Jeg synes selvfølgelig incest er et viktig tema som bør belyses, men kunne man ikke valgt en annen måte å gjøre det på?

Hvorfor valgte jeg å lese "Arv og miljø" likevel? Fordi søsteren - Helga Hjorth - har skrevet en roman - "Fri vilje" - som et motsvar til "Arv og miljø". Den fikk jeg lyst til å ta en nærmere titt på, men da fant jeg ut at jeg nok burde ha lest Vigdis' bok først.

Vil jeg anbefale "Arv og miljø"? Tja. Heller vil jeg nok anbefale andre bøker av Vigdis Hjorth. Som roman betraktet synes jeg ikke dette var spesielt vellykket.

fredag 11. august 2017

«I krig og kjærleik» av Ragnhild Kolden

Gjeven ut av Samlaget 2010

Vi er i Trøndelag frå 1940 og fram til etter krigen. Bjarne og Lillian (eigentleg heiter dei Bjørn og Dagny) møtes fyrste gongen på ein gard der Dagny er tenestejente. Bjarne får med seg at bonden valdtek Dagny, noko som langt i frå er fyrste gongen, men no får Bjarne sett ein stoppar for det. Han tek Dagny med vekk frå garden og køyrer henne heim til foreldra. Med tida kjem ho etter han til Trondheim, og ho vert med han - under dekknavnet Lillian - på det farlege og spanande arbeidet han gjer, som agent for Gestapo.

Denne historiske romanen hoppar ein del fram og tilbake i tid. Alle kapittel er godt merka, så det går greit å vite kvar og når ein er i historia, men eg er ikkje spesielt glad i slik hopping, særskilt ikkje når eg tenkjer historia kunne vore enklare å lese og verka like sterkt, om ho vart fortald kronologisk.
Romanen er forfattaren sin debut, og slik sett eit imponerande arbeid. Men eg ser at boka kunne vore meir bearbeidd både språkleg og innhaldsmessig.

Det er modig av forfattaren å skrive med forståing for «den gale sida» under andre verdskrigen. Men som lesar er det vanskeleg å kjenne sympati med hovudpersonane, eg kjem ikkje under huda på dei, kanskje av di eg ikkje heilt trur på dei. Dei vart rett og slett ikkje levande for meg.

Eg valde denne boka etter å ha lest «Det gode vi ikkje gjer» av Kolden, da vart eg nysgjerrig på kva anna ho har skrive. Men eg vart ikkje så fenga av denne, og trur ikkje eg kjem til å lese dei uavhengige fortsetjingane i «Krigens skugge» (2012) og «Fredens frosne hjarte» (2014)

søndag 6. august 2017

«Everest : drøm og virkelighet» av Jon Gangdal

Forord av Børge Ousland
Utgitt av Aschehoug 2003

Gangdal gjengir historien om erobringen av Mount Everest i egne kapitler, flettet sammen kapitler om det han opplevde på deltakelsen av britiske jubileumsekspedisjonen i 2003 - da var det 50 år siden Edmond Hillary og Tensing Norgay lyktes i å nå toppen av verdens høyeste fjell, etter mange år da flere ekspedisjoner hadde rekognosert, kartlagt, prøvd og feilet.

En fin innføring i fjellets historie, og spennende beretning om Gangdals egen deltakelse i ekspedisjonen 2003.