søndag 22. oktober 2017

«Leo» av Bror Hagemann

Utgitt av Tiden 2017

17-årige Leo er ofte på besøk hos Yvonne. Han hjelper henne med datteren Janis, tar henne med ut for å leke om Yvonne er sliten, han kan gjøre andre ting for Yvonne også, om hun lar ham få lov. Yvonne er så pen, synes Leo, han står stadig utenfor hos henne, kikker inn gjennom vinduene, og ganske ofte går han inn til henne, og selv om hun ofte sier han skal holde seg unna, så blir han og hjelper til. Én gang har han fått ligge inntil henne da hun lå på senga og gråt. Det gir ham håp om noe mer.
Før har han fått gå med avisa, men det får han ikke nå lenger. Rodny dirigerer guttekoret, og han gir Leo lov til å hjelpe til med å dele ut noter og sånn. Men Rodny er ikke snill. Han gjør overgrep mot Leo på bakrommet, stikker til ham litt penger og sier han ikke skal si noe til noen, han må holde kjeft! Leo sier ingenting videre, for ingen vil vel tro ham uansett. Han vet jo litt om hva folk tenker om ham. Og hvordan de ser opp til den dyktige dirigenten.
Men så innser Leo at det er ikke bare ham Rodny er slem mot. Det er noe med enkelte av de små guttene i koret som får ham til å skjønne at det er ikke bare ham Rodny plager. Da vil han fortelle, men hvordan og til hvem?

Dette er en forholdsvis kort roman, men forfatteren forteller mye på de 139 sidene, og klarer i rikt monn både å engasjere og vekke følelser hos leseren. Jeg ble både opprørt og lei meg underveis i lesningen.

Det er Leo selv som forteller. Han er nok ikke veldig godt utrustet med finurlige tanker eller språk, men han vet og skjønner mye likevel, og er i utgangspunktet en snill og omsorgsfull fyr som dessverre opplever at ikke alle er like snille tilbake.
Boka er skrevet på en slags dialekt og noen ord er feilskrevet, men etter Leos beste evne, sikkert. Språket var litt tungt å lese i starten, men man kommer inn i det, og språket passer godt til Leos personlighet, slik jeg oppfatter den, derfor forstår jeg godt hvorfor forfatteren har valgt å skrive på denne måten.

mandag 16. oktober 2017

«Norske ødegårder : historien om stedene vi forlot» av Øystein Morten

Fotograf: Pål Hermansen

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2017

Forfatteren presenterer i boka noen utvalgte ødegårder i Norge. Når ingen bor på en gård lenger, er naturen snart i gang med å ta den tilbake; skogen eter seg innpå og sluker den dyrkede marka, hus ramler sammen, råtner og blir til jord.

Her får vi være med og kikke i de forlatte husene som står til nedfalls. Forfatteren har gjort research og vet ganske mye om hvem som bodde på gårdene og hvorfor de ble forlatt. Det er vemodige og fascinerende historier.
Fotografiene er stemningsfulle, godt komponert og står fint til teksten.

Dette er rett og slett en vemodig vakker praktbok for den historieinteresserte.

fredag 13. oktober 2017

«Kjærlighet» av Hanne Ørstavik

Utgitt av Oktober forlag, 1997

Denne romanen dekker en ettermiddag, en kveld og en natt i Vibeke og Jons liv. Vibeke er Jons mor, og de har nettopp flyttet til et lite sted nordpå. I tette vekslinger mellom Vibeke og Jon er det som vi er samtidig hos begge, helt tett på hvert av deres minutt og hver enkelt av deres opplevelser. Det er noe med mor og sønn. Selv om de har et rituale for hvordan de pleier å spise pølser - den siste pølsa deler de mellom seg og spiser uten tilbehør - virker det ikke som de er spesielt nære hverandre. Dette pølseritualet forteller kanskje aller mest at pølser er noe de pleier å spise ganske ofte.
Mens jeg leser blir jeg stadig mer urolig. Både Jon og Vibeke framstår avslappa og trygge, de liksom følger impulsene sine og så ser de hva som skjer. Men jeg blir urolig, for det går opp for meg at her ligger det noen hunder begravd, og her kan det gå skikkelig galt.

Tittelen Kjærlighet; hvorfor er den valgt? Det var ikke en tittel som pirret nysgjerrigheten, men etter å ha lest romanen blir jeg sittende å gruble over hva forfatteren tenkte da hun satte tittelen. Alle tørster etter kjærlighet og tilhørighet, også Vibeke og Jon. Samtidig bryr i alle fall ikke Vibeke seg om at kjærlighet forplikter, og at det finnes ulike typer kjærlighet der hun muligens er opptatt bare av den ene.

En ubehagelig, engasjerende, interessant og velskrevet roman; en sterk leseopplevelse.

«Himmelstormeren : en roman om Ellisif Wessel» av Cecilie Enger

Utgitt av Gyldendal 2007

Dette er en historisk-biografisk roman om Ellisif Wessel. Ellisif ble født i 1866 og vokste opp i Østre Gausdal. I 1886 ble hun gift med sin fetter, legen Andreas Wessel. Sammen flyttet de til Kirkenes, hvor han arbeidet som distriktslege.

Romanen skildrer det barske livet i nord; Ellisif ble noen ganger med på oppdrag, og fikk se hvordan folket levde i fattigdom og nød. Hun hadde et fotoapparat som hun ofte hadde med seg. I starten fotograferte hun mest landskap eller lagde vakre komposisjoner, men etter hvert brukte hun det også til å dokumentere hendelser og miljøer.
Hennes sosialistiske ideer ble stadig mer radikale og opprørske. Selv de hun kjempet for rettighetene til begynte å ta avstand fra henne på grunn av hennes "revolusjonære" holdninger. Hun må ha kjent seg ensom og misforstått, det er inntrykket jeg får fra å lese romanen. Hun og mannen mistet alle sine barn, kun ett barn opplevde å se dagens lys, men han vokste heller ikke opp. Dette har sikkert også bidratt til bitterhet, og hardhet i kampen for rettferdighet.

En interessant, velskrevet og engasjerende roman.

onsdag 11. oktober 2017

«Den gjenfødte morderen» av A.J. Kazinski

Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Utgitt av Gyldendal 2016

Niels som til vanlig arbeider som gisselforhandler i København-politiet, legges undercover inn på psykiatrisk sykehus. Dette for å oppklare mordet på en av legene på sykehuset. Samtidig vikles Niels' kone Hannah inn i det samme mysteriet, som har sammenheng med ting som skjedde i London i 1939, samt på Sokrates' tid. Begge vikles så ettertrykkelig inn i det, at det kan stå om liv...

Denne romanen var spennende et langt stykke. Men jeg synes oppklaringen ble i særeste laget, selv for meg som synes reinkarnasjon er spennende å fantasere rundt, og kanskje tro et lite grann på.
Hvis du ikke har sans for paranormale fenomen, vil du kanskje ikke like denne romanen overhodet.

S. 402 er det en referanse til Tolkiens univers som enten automatisk retteprogram har sabotert, eller oversetter/forlag ikke har skjønt. Det står nemlig: «Dette var Hobbysyssel, alt det Tolkien hadde skrevet om, paradiset hvor de lykkeligeste småfolkene vandret omkring.»
Det riktige skal selvfølgelig være Hobsyssel.